NOAS, ved fung. generalsekretær Morten Tjessem, har i april-mai gjennomført en to ukers reise i Nord-Irak sammen med representanter for Flyktningerådet. På grunnlag av erfaringene fra dette oppholdet reagerer NOAS med vantro på UDIs beslutning.
«UDI velger å gi avslag i en situasjon som er i høyeste grad uavklart,» sier Tjessem på telefon fra Damaskus. «Det er umulig å si hva som vil skje 1 eller 3 eller 6 måneder fra nå. UDI våger alt på at irakiske myndigheter hvilken dag som helst ikke vil kreve tilbake Nord-Irak som sitt, men har i realiteten ingenting annet å støtte seg til enn løse spekulasjoner. Går det først galt i Nord-Irak, kan det bli et nytt blodbad. Det er skremmende at man nærmest ignorerer at det sittende regimet i Bagdad har begått folkemord mot kurderne.» Tjessem fortsetter: «Beslutningen reflekterer ikke en reell forbedring i sikkerhetssituasjonen, men er simpelthen en stadfestelse av at kurderne er brikker i norsk asylpolitikk. Den viktigste faktoren i vurderingen av sikkerhetssituasjonen er utvilsomt den store gruppen kurdiske asylsøkere i vesteuropeiske land.»

Tilbakemeldingene fra kurdiske ledere i Nord-Irak har vært nesten enstemmige: Tiden er ikke moden for tilbakevending. De samme farer som har hersket i dette området de siste 30 år er stadig til stede. Blant en lang rekke av overgrep er det nødvendig å minne om utrenskningene i perioden 1988-1990. 4500 av 5000 kurdiske landsbyer ble ødelagt. 180.000 kurdere forsvant. Per i dag er 23 % av befolkningen stadig internt fordrevne.

Norske myndigheters tillit til Saddam Hussein

Ingenting er grunnleggende forandret siden 1988. «Trusselen fra Saddam Husseins regime er like reell som noen gang,» sier Tjessem. «Overgrepene fra irakisk side har gått i perioder så lenge Saddam Hussein har styrt. Ingen, verken i politisk ledelse eller blant befolkningen generelt, tviler på at han vil komme tilbake. Spørsmålet er når; alle vet hvordan.» Saddam Hussein ble satt ut i forbindelse med Gulf-krigen. Nå har han hatt tid til å bygge seg opp igjen, og er i realiteten i stand til å slå til når han vil. En faktor her er Bagdads bekymring for at fortsatt selvstyre i Nord-Irak kan medføre en gradvis internasjonal anerkjennelse av området. De som nå vil få avslag, vil under en ny invasjon være mer eller mindre fritt vilt for irakiske styrker og sikkerhetspoliti.

«Økonomiske flyktninger»

Samtlige politikere NOAS har snakket med, bl.a. PUKs de facto-utenriksminister og sekretæren for KDPs politbyrå, fremhever at det er den usikre politiske fremtiden og de grusomme erfaringene fra den nære fortid som gjør at folk velger å flykte fra landet, ikke økonomiske forhold. Per i dag er flyforbudssonen, fredsavtalen mellom KDP og PUK (som styrer hver sin region i Nord-Irak) og FNs olje for mat-program det som holder liv i Nord-Irak. Det finnes ingen garantier for at dette vil vedvare, eller at Saddam Hussein ikke vil trosse det. Den mest umiddelbare faren er at fredsavtalen mellom KDP og PUK igjen bryter sammen, og at KDP inviterer Saddam Hussein inn i Nord-Irak til støtte mot PUK, som de gjorde i 1996, den gang med omfattende kamphandlinger og bortføring av flere hundre irakiske opposisjonelle.

FNs Høykommissær for flyktninger

FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) sier at situasjonen er trygg under forutsetning av en grundig individuell vurdering av de enkelte asylsøknader. NOAS er ikke kjent med at UDI faktisk besitter den detaljerte, faktamessige kunnskap om de svært komplekse forholdene i området som er nødvendig for å gi sakene en vurdering. «Politikere i området husker UDIs besøk for halvannet år siden – UDI skal etter sigende ha vært én dag i Erbil og én dag i Suleimaniya, og snakket ikke med andre enn politikere. Tilbakemeldinger fra de vi har snakket med gir oss grunn til å tro at UDI avslår og innvilger nærmest i blinde.»

Kurdere på «besøk» i Nord-Irak

Det er vår erfaring at de tallene som norske myndigheter har fremskaffet for kurdere som har vært tilbake i Nord-Irak, også representerer det siste stadiet i flukten ut av Nord-Irak – menn som henter kone og barn ut av området for å bringe dem i trygghet; spesielt på bakgrunn av at mange kurdere ikke har hatt noen anledning til familiegjenforening, samt den eksepsjonelt lange ventetiden på familiegjenforening for de som har kunnet søke. Tendensen er med andre ord langt fra så entydig som UDI legger opp til. Det er også liten tvil om at den rolige perioden vi ennå er inne i har gjort det mulig for personer å besøke nær familie de ikke har sett på mange år, og at noen vil være villige til å utsette seg for en viss risiko av den grunn. Det er åpenbart at det er noe helt annet å oppholde seg i et ustabilt område i et avgrenset tidsrom enn det er å være der og vente på ny uro eller en ny irakisk invasjon.

Behandlingen av kurderne – en skamplett

I sin behandling av kurderne viser norske myndigheter ikke den minste respekt for de særdeles dystre erfaringene kurderne fra Nord-Irak har. De har nå blitt holdt på vent i inntil 2-3 år, med stadige utsettelser av en endelig avgjørelse av deres fremtid, og nå med beskjed om at de skal fortsette sin midlertidige tilværelse, uten noen mulighet til en stabilisering av livssituasjonen. Det er åpenbart at svært få kurdere vil vende tilbake frivillig, både på grunn av sikkerhetssituasjonen og på grunn av egne, negative erfaringer.

Det er oppsiktsvekkende at UDI velger å gi avslag fire dager før NOAS og Flyktningerådet kommer tilbake, noe UDI er godt kjent med. Det er vanskelig å tolke dette på noen annen måte enn at UDI ikke ønsker oppdatert informasjon om sikkerhetssituasjonen i Nord-Irak.