NOAS er kritisk til den nye asylpraksisen overfor kosovoserbere
I en kronikk i Klassekampen i dag, kritiserer avdelingsleder Sylo Taraku og juridisk rådgiver Gunn Kathrine Stangvik i NOAS Utlendingsdirektoratets (UDI) endring av asylpraksis overfor kosovoserberne. Endringer skjer som følge av at Kosovo og Serbia nå er to selvstendige stater. Bakgrunnen for endringen er dermed ikke et resultat av en ny vurdering av de faktiske forholdene for kosovoserbere i Kosovo eller i Serbia. Kosovoserbere generelt vil nå få avslag på sine asylsøknader og henvises til Serbia som følge av sitt doble statsborgerskap. Som det fremheves i kronikken, vil de «imidlertid møte de samme rettslige, sosiale og humanitære problemene som tidligere. Mange vil derfor i realiteten bli henvist til gata, uten muligheter for å få et anstendig liv i Serbia. At de formelt har rett til statsborgerskap også i Kosovo, som de har flyktet fra, betyr lite i denne sammenheng». Innstramningen av asylpolitikken overfor kosovoserberne er lite human, mener avdelingsleder Sylo Taraku og juridisk rådgiver Gunn Kathrine Stangvik i NOAS. Utlendingsdirektoratet (UDI) har endret praksis i asylpolitikken for kosovoserberne som følge av ”at Kosovo og Serbia nå er to selvstendige stater”. Bakgrunnen for endringen er dermed ikke et resultat av en ny vurdering av de faktiske forholdene for kosovoserbere i Kosovo eller i Serbia.
Kosovoserbere har på generelt grunnlag behov for beskyttelse i forhold til retur til Kosovo. Etter Kosovos uavhengighetserklæring 17. februar 2008 vil norske myndigheter vurdere disse sakene under en annen juridisk bestemmelse enn tidligere. På den måten blir det mulig å gi avslag på asylsøknader i tilfeller der man tidligere innvilget beskyttelse.
Den nye bestemmelsen stiller ikke spørsmål ved rimeligheten av å henvise kosovoserbere til Serbia. Dette var det avgjørende argument tidligere, da det i hver enkelt sak ble vurdert om en kosovoserber som hadde behov for beskyttelse i forhold til retur til Kosovo, istedenfor kunne henvises til ”internflukt” i Serbia.
I desember 2006 behandlet Stornemnda, Utlendingsnemndas særskilte organ for saker av prinsipiell betydning, spørsmålet om internflukt til Serbia. Stornemnda la til grunn at tre vilkår generelt må være oppfylt for at man skal kunne henvise en asylsøker til internflukt istedenfor at vedkommende har rett til asyl: Internfluktalternativet må være tilgjengelig, trygt og rimelig. Stornemndas flertall la til grunn at Serbia var både tilgjengelig og trygt for kosovoserbere. Flertallet kom imidlertid til at det ikke ville være rimelig å henvise til internflukt i Serbia med mindre man hadde en effektiv tilknytning dit: ”Etter de opplysningene flertallet har om samfunnsforholdene i Serbia vil etniske serbere som er fordrevet fra Kosovo ikke få tilgang til grunnleggende rettigheter som rett til politisk deltakelse ved valg, rett til arbeid, rett til utdannelse, rett til helsetjenester og sosialhjelp samt rett til å bringe eventuelle klager inn for politiet og domstolene. Tilgang til disse grunnleggende rettighetene og tjenestene er avhengig av at den enkelte borger er registrert som IDP (Internally Displaced Person) eller som fast bosatt i Serbia”.
Kosovoserbere som har søkt asyl i Norge kan ikke bli registrert som internt fordrevet (IDP) ved retur til Serbia. For å bli registrert som fast bosatt i Serbia, må man først ha en bostedsadresse der. Dersom en person ikke har familie eller annen slekt med bosted i Serbia, må vedkommende kjøpe eller leie bopel og melde flytting dit. Det er imidlertid bare de færreste som har økonomiske midler til å kjøpe eller leie en bolig. Manglende fast bosted vil som regel innebære et effektivt hinder for en human tilværelse i Serbia. For å sitere Stornemnda: ”Så lenge klagerne ikke er i en slik situasjon at de kan bli registrert som fast bosatte vil de ha sterkt reduserte rettigheter på sitt faktiske bosted, siden de offisielt ikke bor der, og ikke er lokale myndigheters ansvar. Manglende bostedsregistrering vil berøre deres menneskerettighetssituasjon, herunder en rekke av den type rettigheter de i utgangspunktet har krav på etter Flyktningkonvensjonen.”
Etter praksisendringen legges det avgjørende vekt på tilknytning til Serbia gjennom statsborgerskap. Dette er i realiteten det resultatet mindretallet i Stornemnda i utgangspunktet anså tilstrekkelig ved sin vurdering av internflukt i desember 2006. Flertallet var imidlertid av en annen oppfatning.
Kosovoserbere generelt vil nå få avslag på sine asylsøknader og henvises til Serbia som følge av sitt doble statsborgerskap. De vil imidlertid møte de samme rettslige, sosiale og humanitære problemene som tidligere. Mange vil derfor i realiteten bli henvist til gata, uten muligheter for å få et anstendig liv i Serbia. At de formelt har rett til statsborgerskap også i Kosovo, som de har flyktet fra, betyr lite i denne sammenheng.
Norske myndigheter ”hopper over gjerdet der det er lavest”, uten at man i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til enkeltindividene. Den nye praksisen samsvarer godt med regjeringens ønske om å begrense antallet personer som kommer til Norge for å søke asyl. Den er imidlertid ikke hva vi forventer oss fra en regjering som skal føre en ”human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk”.
Vi stiller spørsmål ved om det forligger en tilstrekkelig rettssikker fremgangsmåte i denne saken. Praksisendringen strider mot Stornemndas prinsipielle standpunkt. Det bør generelt åpnes for en ekstraordinær saksbehandling i de tilfeller man ønsker å se bort fra tidligere Stornemndvedtak eller der avgjørelsen på annen måte med rimelighet må kunne oppfattes som så spesiell, at en særskilt grundig og helhetlig vurdering anses påkrevd. En hensiktsmessig behandlingsform i denne saken kunne for eksempel være at spørsmålet legges frem for Stornemnda på nytt, eventuelt behandles i forskrifts form.
Spesielt for de som søkte asyl i Norge før Kosovo erklærte seg selvstendig, men som ikke hadde fått søknaden behandlet før dette tidspunkt, må den nye praksisen fremstå som særdeles urettferdig. Det er dessuten ikke gitt, og nødvendigvis ikke særlig rimelig, at det er vedtakstidspunktet som skal legges til grunn ved de ulike vurderingene i tilknytning til den nye situasjonen.
Praksisendringen reiser viktige prinsipielle spørsmål. Etter vår oppfatning tilsier de spesielle omstendighetene som følge av Kosovos uavhengighetserklæring en mer varsom overgang til den nye situasjonen. Ikke minst bør det tas rimelig hensyn til de som søkte asyl i Norge før 17. februar 2008. Vi viser dessuten til at det i et stornemndsvedtak i juli 2007, i forbindelse med vurdering av retur til et annet område i hjemlandet (internflukt), ble uttalt at det er ”gode grunner for at listen for å innvilge oppholdstillatelse på humanitært grunnlag bør legges lavere enn hva som ellers er tilfelle”. Vi mener tilsvarende betraktning må legges til grunn overfor kosovoserberne, som generelt er en svært traumatisert gruppe som vil være i en utsatt og sårbar situasjon både i Kosovo og i Serbia.
Sylo Taraku, avdelingsleder, NOAS
Gunn Kathrine Stangvik, juridisk rådgiver, NOAS