Søndag 15. mars er det fire år siden krigen i Syria startet. Stilt overfor den største humanitære krisen på flere tiår, er et flertall av toneangivende norske politikere forbausende stille. Vi savner politisk lederskap og humanitært engasjement i tråd med krisens ekstraordinære brutalitet og omfang.

Det skriver Amnesty, CARE, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Redd Barna og NOAS i en kronikk i dagens VG.

Les resten av kronikken her:

Det internasjonale samfunnet har sviktet i å gi syrerne beskyttelse. Titusener har mistet livet i en brutal borgerkrig der partene begår omfattende brudd på krigens folkerett og de internasjonale menneskerettighetene. Barna er spesielt hardt rammet. Halvparten av landets befolkning – over 11 millioner mennesker – er drevet på flukt. De fleste leter fortvilet etter beskyttelse internt i Syria, mens nesten fire millioner har flyktet til nabolandene Tyrkia, Libanon, Jordan og Irak. Sverige har hittil bidratt med asyl til godt over 50 000 syriske flyktninger. Norge har tatt imot snaut 4 000.

Åtte av de største norske hjelpeorganisasjonene inviterer derfor i dag norske politikere, kommuner, organisasjoner og ildsjeler til nasjonal dugnad for syriske flyktninger.

Vi hører ofte at norske myndigheter prioriterer nærområdet, de land som tar imot flest syriske flyktninger. I 2014 ga Norge – i tillegg til fjerning av kjemiske våpen og noe bistand til to naboland – 512 millioner kroner i humanitær bistand til krigsofre og fordrevne i og utenfor Syria. Med over 11 millioner syrere på flukt og ytterligere fem millioner med akutt behov for nødhjelp, blir dette 32 kroner på hver, eller snaut 9 øre dagen per person. Dette er ikke å prioritere hjelpearbeid i nærområdet. Det må være et rimelig samsvar mellom katastrofens omfang og våre bidrag til ofrene.

Libanon er på størrelse med Rogaland og har drøyt fire millioner innbyggere. De har nå tatt imot 1,2 millioner registrerte syriske flyktninger, i tillegg til flere hundre tusen uregistrerte. Vi som driver hjelpearbeid i Libanon, ber landet holde grensene åpne for syrere på flukt fra krig og terror. Samtidig hevder norske myndigheter at kapasiteten til å ta imot flyktninger her hjemme er sprengt. For Libanon er imidlertid kapasiteten strukket til bristepunktet, med en belastning på vannforsyning, helsevesen og skoler de ikke lenger kan håndtere. Grenseovergangene til Syria stenges fordi de ikke makter å ta imot flere. Norge, som andre land, må derfor øke støtten til Libanon betydelig – også som takk for hjelpen. I tillegg må vi bidra ved å ta en større andel av de flyktningene som vanskelig kan beskyttes i nærområdet, deriblant mange kvinner som har flyktet alene med barn.

Norge er blant de landene som har gitt FNs Høykommissær for flyktninger et mandat for å ivareta og organisere internasjonal beskyttelse for mennesker på flukt fra krig og forfølgelse. Skal de makte denne oppgaven for syrerne, må flere land bidra med langt mer i form av nødhjelp så vel som mottak av kvoteflyktninger. Gitt den dramatiske situasjonen, er det vår humanitære plikt å stille opp mer og bedre.

Den nasjonale dugnaden må derfor inkludere at flere får beskyttelse i Norge. Ved utgangen av fjoråret hadde vi tatt imot under 4 000 syrere på flukt.  Det er én promille – en tusendedel – av dem som har flyktet fra landet.

Vi tar nå til orde for at vi tar imot til sammen 10 000 syriske flyktninger direkte fra nærområdet i løpet av de neste to årene. Dette kan være en kombinasjon av regulære kvoteflyktninger – og at vi gir midlertidig kollektiv beskyttelse til flere, slik utlendingsloven har lagt til rette for, nettopp i situasjoner som denne.

Midt på 90-tallet hadde vi en lignende situasjon i Bosnia. Norge tok på kort tid imot 13 000 flyktninger. Dette ble mulig fordi politikere, UDI, kommuner og private organisasjoner som Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp konstaterte at «der det er hjerterom, er det husrom». Vi improviserte gjennom en real nasjonal dugnad. Politikerne viste handlekraft og flyktningene fikk raskt det alle mennesker på flukt trenger: beskyttelse. Resten ordnet vi etter hvert.

Nå er det en ny humanitær katastrofe på terskelen til Europa. Vi håper og tror det norske samfunnet er klar for en ny dugnad.

Regjeringen hevder at kapasiteten i kommunene er sprengt, og viser til at det allerede sitter over 5 000 flyktninger i kø i statlige mottak. Dette innebærer tross alt ikke mer enn 12 flyktninger i tillegg per kommune – så er køen borte. Ifølge Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, mottar norske kommuner i år omtrent ni milliarder kroner (cirka 18 ganger støtten til Syrias nærområde) i direkte overføringer til integrering av flyktninger. Da må vi kunne se etter bedre og mer effektive løsninger, slik at noen flere får beskyttelse også hos oss.

Vi må også jobbe raskere for dem som kommer. Syriske asylsøkere må nå vente i seks måneder på Utlendingsdirektoratets første asylintervju, deretter ytterligere flere måneder før søknaden er ferdig behandlet. I denne perioden har de ikke rett til å jobbe eller begynne på norskkurs for å bli aktive bidragsytere i det norske samfunnet. Flyktninger flest vil – og trenger – å komme i gang med sitt nye hverdagsliv så fort som mulig. Ikke minst gjelder dette barn og unge som skal komme seg videre etter traumatiske opplevelser. De bør de slippe å gå på tomgang – på statens regning.

Vi oppfordrer norske politikere, forvaltning og kommuner til å tenke nytt. Lokalt vet vi mange frivillige organisasjoner og ildsjeler vil stille opp i en felles dugnad. Det haster!

John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty,
Gry Larsen, generalsekretær i CARE,
Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen,
Anne-Marie Helland, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp,
Ann-Magrit Austenå, generalsekretær i NOAS,
Åsne Havnelid, generalsekretær i Norges Røde Kors,
Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp,
Tove R. Wang, generalsekretær i Redd Barna

 

Les mer:

Les også kronikken ‘Elefanten i det norske rommet’ av Jan Egeland 23.2.2015