Revolusjoner og krig i Nord-Afrika har skapt en dramatisk flyktningsituasjon på dørstokken til Europa. Det er anslått at en halv million har flyktet fra Libya til grenselandene. I denne situasjonen jobber UNHCR og EU-kommisjonen hardt for å få landene i Europa til å avlaste trykket ved å ta imot noen av flyktningene.

Den norske regjeringens svar er at 60 (seksti) flyktninger fra området inkluderes i den allerede eksisterende kvoten av overføringsflyktninger til Norge, som de siste årene har vært på 1200 i året.

En del av flyktningene i Nord-Afrika forsøker å ta seg over til Italia på egen hånd med båt. Blant de som setter seg i de overfylte og ofte livsfarlige farkostene er FN-flyktninger fra Eritrea og Somalia, som tidligere har vært strandet i Libya. Trykket mot Italia har de siste par månedene økt dramatisk, ikke minst etter at et stort antall tunisiere har benyttet anledningen til å ta seg over til Europa. Vi har alle sett bildene av de kaotiske forholdene på lille Lampedusa.

Når denne situasjonen oppstår i Nansen-året, bør vi kunne forvente at Norge gjør noe mer enn å sitte musestille og håpe på at færrest mulig skal finne veien opp hit i nord. Vi bør forvente selvstendige og klare initiativer fra norske myndigheter, ikke bare at vi ”deltar i samtaler”, som Justisdepartementet formulerer det. At Norge tar inn kun 60 personer, attpåtil innenfor gjeldende kvote, holder ikke i en situasjon der vi sitter med forutsetninger for å kunne hjelpe som de fleste andre land bare kan drømme om.

I samme periode som nye flyktninger har veltet inn over Italia har Norge ufortrødent fortsatt med å forsyne det pressede italienske systemet med asylsøkere nordfra. I årets tre første måneder sendte Politiets Utlendingsenhet 199 tilbake til Italia. Dette ligger på nivå med tallene fra foregående år; i 2010 ble i alt 895 returnert, noe som nok en gang gjorde Italia til det landet som Norge returnerer klart flest asylsøkere til.

Et minstekrav i dagens situasjon bør være å se på vår egen praksis med Dublin-returer til Italia. NOAS anbefaler i en ny rapport at Norge tar initiativer for å få flere nasjoner med på en generell, midlertidig returstopp til italienerne viser at de kan håndtere situasjonen.

Uavhengig av dette må Norge nå gå igjennom sin problematiske praksis med å returnere sårbare individer, som mindreårige, enslige foreldre med små barn, gravide og traumatiserte, til en uviss skjebne i et underdimensjonert italiensk mottakssystem. Dagens akutte situasjon gjør det enda mer presserende å undersøke hva som faktisk møter disse menneskene etter retur til Italia, før norsk politi setter de på flyet sørover.

Ingvald Bertelsen, kommunikasjonsrådgiver