fbpx
top

Myter og ønsketenkning i asylpolitikken

Agenda-medarbeider Sylo Tarakus såkalte innvandringsrealisme bygger på myter og ønsketenkning. Hans situasjonsbeskrivelse mangler forankring i situasjonen i flyktningetette nærområder, er tendensiøs om store flyktninggruppers beskyttelsesbehov og overlater utfordringene til nærmeste naboland, skriver NOAS generalsekretær Ann-Magrit Austenå i en kronikk i Klassekampen 20. mai.

Mens Schengen-samarbeidet rakner og det europeiske asylsystemet undermineres av nasjonalistiske populister, vil Taraku svekke asylsøkeres juridiske rettigheter.  Konkret belyser boka mange dilemmaer og svakheter ved både norsk og europeisk asylpraksis. Men den gir også en svært selektiv framstilling av sentrale politiske dragkamper og vedtak på asylfeltet og bygger mye av argumentasjonen på myten om den opprinnelige flyktning som en dissident fra den kalde krigens Europa.

Taraku nytolker Norges konvensjonsforpliktelser til kun å gjelde individuelle dissidenter. Han vil opprette kvoter for noen få andre utvalgte flyktninger, mens resten skal overlates til et eller annet nærområde. Argumentasjonen halter på vesentlige punkter.

For det første er det en myte at FNs flyktningkonvensjon av 1951 primært ble etablert under den kalde krigen for beskyttelse av politisk opposisjonelle fra østblokken. Flyktningdefinisjonen og retten til å søke beskyttelse kom som et svar på erfaringene med flyktninger i mellomkrigstiden og grusomhetene som ble begått mot både enkeltpersoner og grupper under andre verdenskrig.

Må vurderes individuelt

I boka og i et tidligere Civita-notat, skrevet sammen med Torstein Ulserød, hevder Taraku at UNHCRs håndbok om flyktningers rettsstilling sier «at krigsflyktninger ikke er omfattet av Flyktningkonvensjonen, selv når de ”tvinges” til å forlate landet». Påstanden begrunnes med avsnitt 164 i håndboken: «Persons compelled to leave their country of origin as a result of international or national armed conflicts are not normally considered refugees». UNHCR understreker imidlertid i sin høringsuttalelse til regjeringens innstramningsforslag at enhver krigsflyktning må vurderes i forhold til kriteriene i konvensjonen, ikke utfra om vedkommende kommer fra en krigssituasjon eller ikke. Det er ingenting i teksten, bakgrunnen eller formålet med konvensjonen som forhindrer at kriteriene kan komme til anvendelse overfor krigsflyktninger.

«Furthermore, there is nothing in the text of the 1951 Convention to suggest that a refugee has to be singled out for persecution», skriver UNHCR I høringsuttalelsen fra februar i år.

Politisert tolkning

Flyktningdefinisjonen har utviklet seg siden 1951. I en verden i endring må rettssystemene, både de nasjonale og de internasjonale, følge med. Da 1951-konvensjonen ble skrevet fikk man ikke beskyttelse som homofil i Norge, snarere fengselsstraff. Taraku baserer sin tolkning av den historiske utviklingen i bruk av konvensjonen på en av landets fremste eksperter, jusprofessor Terje Einarsen og hans bok «Retten til vern som flyktning». Konklusjonene er imidlertid i strid med Einarsens, som blant annet i et foredrag under Melbu-konferansen i 2009 slo fast at «en snever forståelse av flyktningbegrepet senere passet best til et sterkt politisk ønske om kontrollert og begrenset innvandring. Asylretten ble sterkt politisert.» Einarsen mener mytedannelsen oppsto da ankomsten av asylsøkere fra andre verdensdeler for alvor begynte å øke i Europa fra 1970-tallet. Altså en klar parallell til dagens situasjon. Det er nettopp et ønske om politisering av flyktningretten både Taraku og UDI-direktør Frode Forfang tar til orde for, når de vil erstatte den individuelle retten til å søke beskyttelse med politiske kvoteordninger.

Motvilje mot muslimer

Og her er vi ved svakt punkt nummer to; den politiske viljen til å hente ut flyktningekvoter. I følge UNHCR er det i dag bare rundt 1 prosent av verdens flyktninger som gjenbosettes som kvoteflyktninger i trygge tredjeland. Det er forpliktelser om gjenbosetting av bare en fjerdedel av de rundt 400.000 syriske flyktningene UNHCR mener trenger å komme ut av nærområdene. I Europa er nasjonalistiske høyrekrefter på frammarsj. I Øst-Europa leder Visegrad-landene; Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia an med direkte motvilje mot å ta imot muslimske flyktninger. Ungarns statsminister Victor Orban mener muslimske flyktninger truer det kristne Europa. I Polen skremmer partileder Jaroslaw Kaczynski i det statsbærende Lov og rettferdighetspartiet (PiS) med at områder i Sverige og Frankrike er styrt etter muslimske sharia-lover. Det er vanskelig å se spor av den vilje til å hente flyktninger ut av nærområdene som Taraku og andre bygger sin påståtte realisme på.

Tendensiøst og misvisende

Og for det tredje: Perspektivet i det Taraku kaller «det store bildet» er så eurosentrisk at det nærmer seg tunnelsyn. Framstillingen av forholdene mange av fjorårets asylsøkere flyktet fra og hvorfor de søker beskyttelse, er tendensiøs og misvisende. Flyktninger fra Syria, Afghanistan, Irak og Eritrea utgjorde 75 prosent av asylsøkerne som kom til Norge i 2015. Det er ikke slik Taraku impliserer, at de relativt enkelt får asyl fordi de «kommer fra riktig land eller område og tilhører riktig gruppe».

Omtrent hver tredje asylsøker i Norge og i Europa i 2015 kom fra Syria. Taraku ser ikke at det har «skjedd noe spesielt i Syria i 2015 sammenliknet med årene før». At mange syrere opplever en helt uholdbar situasjon, og noen også videre forfølgelse i nærområdene, forholder han seg ikke til. Syrernes flukt fra nærområdene defineres utelukkende som sekundær økonomisk migrasjon fra et trygt førsteland til «velstående europeiske land». Men hvor trygt er det for de 80 – 90 prosent av syrere som lever utenfor leirene, for enslige kvinner, barn og syke, for homofile, konvertitter og regimekritikere når sparepenger er brukt opp, internasjonal bistand kuttes og du først i 2020 kan bli registrert hos UNHCR for mulig gjenbosetting som kvoteflyktning i et annet trygt land?

Uten rett til arbeid

Tidligere høykommissær for flyktninger, Antonio Guterres, kom våren 2015 med gjentatte oppfordringer til verdenssamfunnet om å hente ut de mest sårbare flyktningene fra Syrias nærområder. Syriske flyktninger i Libanon, Jordan og Tyrkia var uten rett til å ta lovlig arbeid, barn manglet skolegang og helsetjenester og stadig flere mistet håpet om fred og snarlig retur.  UNHCR får finansiert bare 40 prosent av behovet for bistand i nærområdene. Guterres oppfordret verdenssamfunnet til å tenke nytt om lån og støtteordninger fra Det internasjonale pengefondet, IMF og Verdensbanken til investeringer i nødvendig infrastruktur, næringsutvikling og arbeidsplasser for både syrere og lokalbefolkning.  Han etterlyste regional nytenkning ut fra både humanitære og sikkerhetspolitiske begrunnelser.

Dystert i Afghanistan

Afghanerne var den nest største gruppen i fjor, både til Europa og Norge. Basert på en samtale med noen i Landinfo kan Taraku ikke se noe som skulle tilsi en forverring av sikkerhetssituasjonen i 2015. Flere forskningsmiljøer og FN mener noe annet. Da EUs asylkontor på Malta i desember inviterte til temamøte om situasjonen for afghanske flyktninger, ble det ikke vist til ett eneste lyspunkt. I UNHCRs nye retningslinjer for behandlingen av asylsaker fra Afghanistan fra april i år tegnes et dystert bilde av utviklingen.

Etter at internasjonale militære styrker trakk seg ut i 2014, har det vært en intensivering av konflikter i store deler av landet. I slutten av 2015 kontrollerte Taliban større områder enn noen gang siden 2001. ISIS-tilknyttede grupper og andre væpnede grupper utgjør en voksende trussel. FN registrerte i 2015 det høyeste antall sivile ofre sammenlignet med tidligere år. 3.545 sivile ble rapportert drept dette året, og 7.457 skadet. Trenden med økning i antall sivile ofre har fortsatt i første kvartal i 2016. Økonomien er svekket og arbeidsledigheten øker, samtidig som myndighetene i nærområdene i Iran og Pakistan presser på for at til sammen mellom 5 og 6 millioner afghanske flyktninger raskest mulig skal returnere.

Kortsiktig og nærsynt

Asyl- og flyktningpolitikk er komplisert og sammensatt. Det er ingen enkle løsninger når konflikter er langvarige og folk mister håpet om trygghet og framtid i eget land. Integrering er langsiktig arbeid som krever vilje fra begge parter. Asylpolitikk og -praksis er og må være under debatt. Folkeretten setter strenge rammer for når personer som er i Norge og som risikerer forfølgelse i hjemlandet, kan henvises til et annet land. Å forsøke å stenge flyktninger ute, overlate utfordringene til ustabile nærområder og frata mennesker retten til å søke beskyttelse i land hvor de både kan finne trygghet og forsørge seg selv, er ikke realisme. Det er kortsiktig og nærsynt nasjonal politikk.