I Dagbladet 21. mai avfeier Terje Sjeggestad i Utlendingsnemnda vår kritikk som misforståelser. Samtidig stadfester han indirekte vår primære kritikk, nemlig at dersom man har 200 «likeartede» asylsaker, vil klageren få adgang til å møte personlig i bare 5-10 av dem.
I sitt svar skriver Sjeggestad at straks en praksis har blitt etablert ved at noen saker har blitt behandlet i nemndmøter med to legmedlemmer til stede og med adgang for klagerne til å møte, kan en nemndleder alene fatte vedtak i alle påfølgende «likeartede» saker, uten at klagerne får møte. Men vårt hovedpoeng var nettopp at «i den grad nemndmøtene er den viktigste nyvinningen, svekker det allerede Nemndas troverdighet at man synes å ha lagt seg på en svært restriktiv praksis for hvilke saker som behandles på denne måten.» Vi kan ikke se at Sjeggestads presisering skulle svekke denne påstanden – tvert om.

Det loven sier, er at saker som ikke byr på «vesentlige tvilsspørsmål» kan nemndlederen avgjøre alene. Ellers skal saken alltid inn til nemndmøte. Det er opp til Nemnda å avgjøre tolkningen av «vesentlige tvilsspørsmål». Det er nettopp en slik tolkning Sjeggestad tilkjennegir i sitt svar når han slår fast at bare de som er heldige nok til å få saken sin trukket ut blant de 5-10 første får full nemndbehandling med personlig fremmøte. Spørsmålet er om det noen gang vil være 200 saker som er i den grad «likeartede» at det etter de første 5-10 sakene ikke gjenstår noen «vesentlige tvilsspørsmål» for de resterende 190. Vi kan ikke se at dette på noen måte er en rimelig tolkning for en institusjon som er etablert for å bedre asylsøkeres rettssikkerhet. Vårt foreløpige inntrykk av Nemndas arbeid understøtter dessverre vår innvending; det synes å være liten forutsigbarhet i hvilke saker som får og ikke får behandling i nemndmøte.

Rune Berglund Steen, fagpolitisk rådgiver NOAS