De såkalt ”innvandringspolitiske hensynene” er innvandringsbegrensningen i sin mest rendyrkede form. De innebærer at en asylsøknad kan avslås for å avverge ytterligere innvandring, selv dersom det foreligger ”sterke menneskelige hensyn”. Den store rollen som de innvandringspolitiske hensynene spiller, har blitt satt på spissen av flere ekstreme saker det siste halvannet året.
En seks år gammel, alvorlig multihandikappet jente, Gresa Korcaj, døde første nyttårsdag 2005, noen måneder etter tvangsretur fra Norge til Kosovo. Utlendingsnemndas avslag var utpreget prinsipielt. De bestred ikke at det forelå ”sterke menneskelige hensyn” i Gresas sak. De mente imidlertid at hensynet til innvandringsbegrensning måtte veie tyngre: ”Det er videre grunn til å trekke frem betydningen av innvandringspolitiske hensyn i en sak som dette, idet et positivt vedtak potensielt vil kunne få meget store virkninger.”

På dette grunnlaget tilsidesatte nemnda advarslene fra Kristiansund sykehus om at det forelå flere omstendigheter hvor fare for hennes liv kunne oppstå og hvor hun ville trenge akutt behandling – behandling som vanskelig ville være tilgjengelig i Kosovo. De hadde også foreskrevet et omfattende behandlingsregime hun ikke kunne regne med der: ”Manglende fysioterapeutisk oppfølging fører til økt spastisitet i musklene og til skjelettdeformasjoner med videre konsekvenser (for eksempel smerter etc.). Ingen pedagogisk hjelp fører til ytterligere psykisk retardasjon.” Dertil kommer det at FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) i en rekke posisjonsdokumenter om asylsøkere fra Kosovo hver gang har bedt om at personer som er alvorlig handikappete og som har behov for spesialisert bistand, ikke må returneres til Kosovo. Anmodningen gjelder både barn og voksne.

Et annet barn, 8 år gamle Dardan Daka, ble tvangsreturnert til Kosovo i november 2004. Han er hjerneskadd etter en trafikkulykke i Kosovo, og har epilepsi. Før utsendelsen hadde FN-administrasjonen i Kosovo (UNMIK) anmodet Utlendingsnemnda om at han måtte få bli i Norge. Ved ankomst i Kosovo ble han plassert i UNMIKs varetekt. I løpet av kort tid ble han dårligere. Mens han før utreisen hadde et par epileptiske anfall om dagen, økte disse i både styrke og antall, og både hans bevegelsesevne og syn ble ytterligere svekket. Igjen avviste Utlendingsnemnda en direkte anmodning fra UNMIK. Utlendingsnemnda skrev: ”I herværende sak er det åpenbart at de innvandringspolitiske hensyn i sterk grad berøres. Konsekvensen av en eventuell innvilgelse kunne være at trafikkskadde barn fra land der helsevesenet ikke er like godt som i Norge, skulle ha krav på oppholdstillatelse i Norge ut fra et likebehandlingsprinsipp.”

Faktum er at det finnes lite belegg for å hevde at innvilgelser i enkeltsaker medfører endringer i ankomstbildet; innvandringsrisikoen er oppkonstruert. Uansett er det uakseptabelt å henvise barn til en tilværelse med større fare for liv og større lidelser ut fra spekulasjoner om at noen flere alvorlig syke barn ville kunne komme til å søke asyl i Norge.

Et tredje tilfelle er 23 år gamle Mussie Tewolde Beyene, som ble blind i en bombeeksplosjon under krigen mellom Etiopia og Eritrea. Presidenten i det etiopiske blindeforbundet har uttalt at særlig blinde som ikke er utdannet, lever i en miserabel situasjon. Dersom de ikke har slektninger som kan ta seg av dem, slik tilfellet er med Mussie, er de henvist til å tigge. Han uttalte at han er for at mennesker skal bli værende i Etiopia for å bygge opp landet, men de kan ikke bygge opp landet når de sulter i hjel.

En japansk journalist spurte meg om det som skjedde med Gresa Korcaj er symbolsk for norsk asylpolitikk. Det er ikke symbolsk for intensjonene. Det er naturligvis ingen som ønsket at dette skulle skje. Samtidig har man ikke gjort noe for å unngå det − tvert om: I stedet for at hendelsen utløste debatt eller bekymring, strammet Bondevik II-regjeringen og stortingsflertallet bare noen måneder etter hennes død inn en av de bestemmelsene Gresa hadde fått avslag etter. Det var som om det skulle stadfestes en gang for alle at det ikke skal finnes noen sammenheng mellom faktiske forhold og politiske tiltak på asylområdet. Den er derfor symbolsk for de siste årenes ensidige opptatthet av kontroll og den manglende interessen for perspektiver knyttet til rettssikkerhet og humanitet. Den rødgrønne regjeringen har sagt at de vil omgjøre denne innstramningen. Det vil bringe oss tilbake til der vi var da Gresa, Dardan og Mussie fikk avslag.

Omsorgen for de mest sårbare, og respekten for deres rett til et liv i verdighet og med minst mulig lidelse, er verdier henimot alle i dette landet deler, uavhengig av politisk ståsted og tro. Det er vanskelig å forestille seg et annet samfunnsområde hvor man bevisst vil sette barn i en situasjon med vesentlig dårligere livsbetingelser, i de mest alvorlige tilfellene med større risiko for liv og et verre smertebilde enn situasjonen ville ha vært dersom de fikk bli i Norge. Det er naturligvis ikke slik at alle personer − eller alle barn − med helsemessige problemer skal ha krav på opphold i Norge. Men når det er snakk om alvorlig syke barn som i Norge kan få behandling og lindring og som i hjemlandet vil være henvist til større helsemessig fare og større lidelser, eller en blind mann som trolig har en tilværelse som tigger foran seg i et land hvor det ikke mangler på krigsinvalide som ligger byltet langsmed fortauene, kan man ikke gå med på at det er vanskelig å vite hvordan vi bør forholde oss. Før dette blir vanskelig, skal den norske stat være bankerott og vi skal ikke ha råd til glass i vinduene i vinterkulden.

På bakgrunn av bestemmelsens skjønnsmessige karakter og vide anvendelse er det oppsiktsvekkende, og kritikkverdig, at utvalget som har utarbeidet et utkast til ny utlendingslov foreslår å videreføre den uten å foreta en nærmere drøftelse av innhold eller praksis. Alt de endrer, er navnet: ”innvandringsregulerende hensyn”. Bestemmelsen gir seg så ekstreme utslag at vi mener den bør utgå i sin helhet. Vi er også tvilende til dens nødvendighet, ettersom kriteriet ”sterke menneskelige hensyn” alene setter oppholdsterskelen mer enn høyt nok. Dersom bestemmelsen likevel beholdes, er det maktpåliggende å etablere klare skranker for å unngå at den gir seg utslag som strider med alminnelig rettsoppfatning og enkel humanitet. Man må med andre ord etablere ”regler som sørger for at [innvandringskontrollen] skjer på en måte som ivaretar strenge rettssikkerhetshensyn og som generelt er slik at en kan være bekjent av dem” – slik man opprinnelig skrev i den odelstingsproposisjonen som lanserte dagens utlendingslov.

Rune Berglund Steen, fagsjef, Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)