I sitt innlegg i Bergens Tidende 15. juni henfaller Hans Chr. Haaland til den åpenbart populistiske sjargongen som Frp har gjort til sitt fremste politiske prosjekt å påføre det norske folk. Frps ord for asylsøkere? De fleste skulle vite svaret: «lykkejegere».
De største gruppene asylsøkere de siste ti årene har vært bosniere, kosovarer, somaliere, irakere og afghanere. De fire siste gruppene har de siste tre årene utgjort 70-80 prosent av alle som har fått opphold. Det er naturligvis de som får opphold som er mest interessante på sikt. Er man i stand til å kalle noen av dem lykkejegere, kan man ikke ha bedrevet geografi siden o-fagstimene.

Det er mange som med Haaland er raske til å hisse seg opp over «en naiv, godtroende og svak håndheving av en dårlig norsk innvandrings-/asylpolitikk». De som har fulgt med i timen vet imidlertid at USA har vært i krig med regimene i hvert av disse landene – henholdsvis Slobodan Milosevic, krigsherrene i Mogadishu, Saddam Hussein og Taliban. Det burde da ikke være vanskelig å forestille seg at også landenes egne innbyggere kan ha hatt enkelte problemer med de samme regimene. Faktum er at det meste av tiden det er kommet asylsøkere til Norge, har ankomsttallene stemt rimelig godt overens med en eventuell liste over de mest brutale regimene på jord. Lykkejegere? Bare hvis lykken er å redde livet.

Når det gjelder terrorpotensialet, er asylsøkere fra eksempelvis Afghanistan, Irak, Iran og Algerie overveiende personer som har flyktet fra fundamentalisme. Nordmenn som aldri har sett en terrorist, kan med fordel unnlate å vifte sin pekefinger mot personer som har opplevd fundamentalismen på livet.

Rune Berglund Steen, fagsjef Noas