I et innlegg 3. august svarer statssekretær i Kommunaldepartementet Cathrin Bretzeg på vår kritikk av tvangsreturer til Somalia.
Bretzeg skriver at «UNHCR har ikke kommet med klare anbefalinger knyttet til å gi denne gruppen flyktningstatus, men har oppfordret til en sjenerøs behandling av sakene». Dette er en meget upresis gjengivelse av UNHCRs ståsted. Vi siterer fra deres posisjonsdokument av januar 2004: «UNHCR anser at personer som kommer fra det sørlige Somalia har behov for internasjonal beskyttelse, og motsetter seg enhver ufrivillig retur av avslåtte asylsøkere til området sør for byen Galkayo.» (vår oversettelse fra engelsk). To tredjedeler av Somalia, blant annet Mogadishu, befinner seg sør for Galkayo.

Til tross for flere direkte spørsmål til norske myndigheter det siste året har man aldri forklart hvilket grunnlag man har for å tilsidesette FNs anbefalinger. Under en radiodebatt 2. august nevnte departementet flere kilder, alle uten relevans i denne sammenheng: FN, Helsingforskomiteen, som ifølge dem selv ikke har publisert noe om Somalia. Opposisjonsbevegelser, uten at vi er kjent med noen slike som uttaler at det er trygt i Sør-Somalia (hva militslederne sier, er uinteressant). Amnesty, som tvert om har fremhevet risikoen for personer som returneres fra europeiske land. Norske utenriksstasjoner, som ikke finnes i Sør-Somalia, kun i nabolandene. Det blir simpelthen vanskelig å ta dette seriøst. I fravær av klar dokumentasjon som stadfester at UNHCR tar feil og at retur dermed er trygt, må tvangsreturer oppfattes som i strid med norsk lov og med internasjonale konvensjoner. Vi spør igjen: Hva er norske myndigheters grunnlag for å tilsidesette FN?

Departementet viser til at også Sverige og Danmark avslår søknader. Forskjellen er at de ikke faktisk deporterer noen per i dag, slik Norge nå gjør. Den forskjellen kan være skjebnesvanger.

Rune Berglund Steen
fung. generalsekretær Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)

Raymond Johansen
generalsekretær Flyktninghjelpen