Statssekretær Pål Lønseth bruker begreper og framstillingsmåter som viser mistro mot asylsøkere. Gjennomgående stilles en streng asylpolitikk opp som en forutsetning for at Norge skal kunne ”ta hånd om dem som trenger det aller mest – nemlig flyktningene”. Slik antydes det at de ekte flyktningene befinner seg i flyktningleirer i hjemlandets nærområde og ikke blant mennesker som har klart å ta seg til Norge for å søke asyl.

Antallet asylsøkere som kommer til Norge har sunket fra 17.000 i 2009 til rundt 10.000 i år og i fjor. Etter krigen i Libya venter mellom 5 og 6000 flyktninger i FN-leirer i Tunisia og Egypt. Disse forholdene bidrar nå til at regjeringen starter den lenge lovede opptrappingen av antallet kvoteflyktninger til Norge fra 1200 til 1500. Med en åpning for 250 flyktninger ut over kvoten, ligger det an til at Norge kan ta imot 1450 kvoteflyktninger i inneværende år. Mange år har den fastsatte kvoten imidlertid ikke blitt fylt, så det endelige antallet gjenstår å se.

Hittil i år har halvparten av de behandlede asylsøknadene ført til opphold. Men, som også direktør Ida Børresen i Utlendingsdirektorate (UDI) påpeker: At asylsøkere ikke kvalifiserer til beskyttelse etter en strengere norsk politikk og praksis, betyr ikke at søknadene deres i utgangspunktet er grunnløse.

Lønseth gjentar at asylsøkere får rett til arbeid mens de venter på å få sin sak behandlet, bare de ”dokumenterer eller sannsynliggjør sin identitet”. Implisitt framstilles de som ikke få arbeidstillatelse som selv skyld i sin lediggang. Det hadde ikke vært så galt om Lønseth hadde beskrevet den faktiske situasjonen. Det gjør han per i dag ikke. Lovens krav er at det ikke må være tvil om identitet for at asylsøker skal kunne få midlertidig arbeidstillatelse. UDIs praksis er imidlertid stort sett bare å godkjenne gyldig pass som dokumentasjon på identitet.

Mange asylsøkere prøver å dokumentere sin identitet gjennom nasjonale ID-kort, førerkort, dåpsattest, skolebevis eller medlemskort i politiske partier. UDI avviser de fleste av disse dokumentene uten å vurdere ektheten av dem. De mener dokumentene har liten troverdighet eller de legger lite vekt på dem fordi de er lette å forfalske. Siden få asylsøkere kan framlegge gyldige pass, er det mange som ikke engang søker om arbeidstillatelse. Fasit for 2010 var at bare hver femte voksne asylsøker fikk midlertidig arbeidstillatelse.

Lønseth begrunner et strengt norsk dokumentasjonskrav for å få arbeid med at «mange ønsker seg til Europa for å få arbeid og sikre seg en bedre økonomisk framtid». Igjen fortelles vi indirekte at det er gode grunner til å mistro asylsøkerne. Samtidig viser UDIs statistikker at flertallet av asylsøkerne som nå venter i norske mottak, kommer fra den ikkefungerende staten Somalia, de totalitære statene Eritrea og Iran og krigs- og konfliktherjede Afghanistan og Irak. Land med svært dårlig sikkerhet og grove brudd på menneskerettighetene.

På en debatt om papirløse i Oslo på FN-dagen 24. oktober lanserte Lønseth begrepet returnektere. Det er ikke lenger snakk om lengeværende asylsøkere i mottak eller papirløse. NOAS har tatt opp med Justisdepartementet at det finnes eksempler på mennesker som ikke kan returnere – som statsløse palestinere, avvist av gulfstaten de kom fra. Men Lønseth fastholder at alle kan returnere og at de som ikke gjør det, selv er ansvarlige for sin situasjon. Det er returnekterne som har ansvaret for at de ”setter sitt og sine barns liv på vent”. Som regjeringens ansikt i asylsaker, viser statssekretæren null forståelse for den kompliserte og vanskelige situasjonen mange asylsøkere befinner seg i. Hvor ble det av myndighetenes ansvar for alle barn som oppholder seg i riket? Uavhengig av foreldres bakgrunn, beslutninger eller omsorgsevne? Jasmin Tunc (16) og hennes lillebror på seks år er ett eksempel. Det er ni år siden Jasmin kom med sine opprinnelig libanesiske foreldre til Norge. Lillebror er født her i landet. Men i følge streng norsk praksis har de ikke tilknytning nok til landet til å få opphold.

Asylsøkere, deriblant barn, som nå i over et halvt år har fått sine liv satt på vent av norske myndigheter, kommer fra Libya, Jemen og Syria. 22. februar i år stanset Utlendingsnemnda (UNE) all retur av asylsøkere til Libya. Returer til Jemen og Syria ble stanset henholdsvis 1. og 28. april. UDI fulgte opp med samme melding samtidig eller like etter. Både UDI og UNE stanset samtidig behandlingen av alle asylsøknader fra disse landene.

I følge den nye utlendingsloven kan Justisdepartementet stille asylsaker i bero i inntil seks måneder dersom grunnen er en ”forventing om snarlig bedring i situasjonen”. Etter en ny vurdering av situasjonen kan myndighetene forlenge berostilling i ytterligere seks måneder. Verken UNE, UDI eller Justisdepartementet har vist til §33 i utlendingsloven som begrunnelse for stans i asylsaksbehandlingen. I forarbeidene til lovbestemmelsen sies det at UDI og UNE kan stille saker i bero i tilfeller hvor ”situasjonen fremstår som meget uklar, men med gode muligheter for avklaring i nær framtid”. Men da kun i kortere tidsrom enn det Justisdepartementet har adgang til. Og formålet med berostilling skal være ”til gunst for søker”.

Situasjonen i Libya er i beste fall uklar. Her er det nå den seirende motstandsbevegelsen som under NATOs beskyttelse, ser ut til å stå bak grusomme hevnaksjoner mot folk på Gaddafis side og som mistenkes for å stå bak at sårede Gaddafi-soldater forsvinner fra Libyske sykehus. I Syria foregår brutale og grusomme overgrep mot sivilbefolkningen og i Jemen er det ingen tegn til verken avklaring eller snarlig bedring av situasjonen. NOAS mener sakene til asylsøkere fra disse landene nå må behandles på bakgrunn av den faktiske og usikre situasjonen som råder – og det beskyttelsesbehov dette innebærer. Etter så lang tids berostilling må Justisdepartementet enten kreve igangsetting av saksbehandling på bakgrunn av den faktiske situasjonen, eller følge utlendingslovens krav og begrunne ytterligere berostilling med hendelser som gir grunn til ”forventning om snarlig bedring i situasjonen”.

Og hva skal vi tro om regjeringens vilje til å gi barns beste forrang i asylsaker? Den varslede stortingsmeldingen om barn på flukt er utsatt. I fjor mente justisminister Knut Storberget at tre års venting var et hav av tid i et barns liv. Barneminister Audun Lysbakken mener barn som har bodd i Norge i over tre år må få bli her. Men hva sier statssekretær Lønseth? Han benyttet FN-dagen til å lansere ytterligere ett nytt begrep i sin asylpolitiske nytale: Returnekternes barn. Hva blir det neste i regjeringens håndheving av barnekonvensjonen i norsk lov? Egen praksis for barn av trygdemisbrukere eller innsatte?