Den lengst lengeværende av de ca. 170 familiene med lengeværende asylbarn, fikk i går opphold i Norge. Jasmin Tunc (18) sier at det føles helt uvirkelig.

Jasmin er født i Tyskland og kom som 6-åring sammen med sin familie til Norge i 2002. Foreldrene hennes er flyktninger fra Libanon, men norske myndigheter mener de er tyrkiske borgere. Familien har fått avslag etter behandling i nemdmøte i UNE, og tapte anken i tingretten høsten 2013. De har tidligere vært forsøkt returnert til Tyrkia, men tyrkiske myndigheter ville imidlertid ikke ta imot dem, og familien ble returnert tilbake til Norge.

I går fikk familien høre at de har fått opphold i Norge. Jasmin Tunc forteller at det kom som et sjokk på familien. ‘Jeg lurte på om beskjeden kanskje var til en annen familie’, sier hun, ‘det er helt utrolig’. Nå venter familien på vedtaket for å se hva som står der.

Jasmin Tunc har vært svært aktiv i saken til de lengeværende barna, og hun frontet blant annet Nansenpass-kampanjen for papirløse og overleverte passene til daværende justisminister Storberget. Hun var nominert til ‘Årets forbilde 2014’ for sin innsats av Foreningen av tolvte januar.

Tunc skriver selv best om sin barndom. Hun og søsteren hadde en kronikk på trykk i VG i 2013: ‘Norge stjal barndommen vår’. Tidligere, som 16-åring, skrev hun dette brevet:

«Hei, jeg heter Jasmin Tunc/Alikhan. Jeg er 16 år gammel og jeg kommer fra Libanon, som jeg aldri har sett før. Sammen med familien min bor vi i Lillesand (Aust-agder fylke).

Ni år har vi bodd i Norge, og jeg startet skolen her. I livet er det alltid sånn at hvis det skjer noe bra, så må det skje noe dårlig. Jeg har mange venner. Noen av fikk lov å bo i Norge og fikk oppholdstilatelse, som var noen store gleder. Samtidig har det vært mye sorg fordi mange av vennene mine måtte sendes tilbake til hjemlandet. Gjennom livet mitt har jeg lært å være tålmodig, som moren min alltid sier: »vær tålmodig og aldri mist håpet ditt, så skal alt gå bra».

Jeg var bare seks år gammel da jeg, foreldrene mine og mine tre yngre søsken som heter Gasali, Fatima og Mohammed kom til Norge. Vi skjønnte da ikke mye, og visste ikke helt hva som foregikk, men det viktigste var at hele familien var sammen slik at vi ikke merket mye. Men tiden renner som en foss, og i 2005 fikk vi en ny medlem i familien, Yasin som nå er seks år. Vi fem søsken har, nesten hele livet, bodd her i Norge. Hjemme snakker vi norsk, i fritida har vi fritidsaktiviteter og på skolen er vi veldig aktive.

Helt til jeg begynnte å skjønne hva som foregår, skjønnte jeg at livet mitt har en begrenset frihet. En dag fikk jeg vite at jeg ikke kunne gå på videregåendeskole fordi jeg ikke hadde oppholdstilatelse. Jeg var veldig redd og tenkte mye på det. Jeg snakket nesten hver dag med rådgiveren (før søknadsfristen på flere måneder). Alle elevene i klassen min støttet meg og sa at alt skulle gå bra. Vi hadde et håp.

En sommerdag fikk jeg vite at alle vennene mine hadde fått svar fra skolen, utenatt meg. Det var en fredag, og kontoret var stengt. To dager ventet jeg utålmodig for å ringe til kontoret. Mandag gikk jeg til asylmottaket og ringte. Lederen i mottaket satt og krysset fingrene for meg. Heldigvis fikk jeg vite at jeg kom inn på skolen, fordi rektoren tok imot asylsøkere, men hva med universitetet? Hva om tre år? Bare tre år. Skal jeg ikke få lov til å gå på skolen? Er det dere kaller frihet? Er det barnerettigetene i Norge?

Om sommeren har alle vennene mine sommerjobber, fordi de vil tjene seg penger. Jeg har også tenkt å få meg jobb. Jeg søkte og søkte, til slutt fant jeg meg en jobb. Men dessverre fikk jeg vite at jeg ikke kunne få arbeidstilatelse fordi jeg var asylsøker. Det eneste jeg ville med denne jobben var å tjene mine egne penger og bruke dem på meg selv som alle andre.

Nå er jeg fylt 16 år. Jeg er en ungdom og skjønner mer. Hver sommer, i ni år, har jeg sittet om sommeren og ventet på at vennene mine kommer fra ferien, slik at de forteller meg hva de har gjort denne gangen. Jeg blir glad av å høre hva de har gjort, men jeg tenker: »Hvorfor ikke jeg?». Jeg vil spørr om dere vet hvordan det er å få så mange nei. Nei til jobb, nei til skole, nei til ferie, nei til frihet og mange nei’er videre som jeg ikke kan telle. Det er som om jeg er bundet på et tau og ikke kan gå videre.

Etter at foreldrene mine ble kalt til nemda i juni 2011, trodde vi at dette var en ny sjanse, denne gangen skal det gå bra. Lærerne mine på skolen, vennene mine, medlemene på asylmottaket og alle som kjennte oss ventet utålmodig på svaret og krysset fingrene.

Hjemme med søskene mine snakket vi om hva vi har lyst til å gjøre hvis vi fikk oppholdstilatelse. Hvor vår første ferie skulle være, hvordan vi skulle si det til vennene våre og det viktigste hvordan vi skulle reagere når vi fikk høre det.

Helt til mandag 12.juli 2011 snakket vi om hva vi skulle gjøre hvis vi fikk oppholdstilatelse. Men plutselig stoppet moren min å snakke om det, selvom hun ikke sa noe om avslaget til oss, selvom hun smilte og lo med oss, skjønnte jeg at noe var galt i øynene hennes. Likevell spurte jeg henne ikke om det var noe.

Da vi gikk til asylmottaket og jeg fikk vite det, var det eneste spørsmålet HVORFOR? Akkurat nå har vi ikke sagt noe til søskene mine, fordi vi ikke vil ødelegge håpet dems. Er vi ikke barn som alle andre, eller er det bare barnerettighetene som ikke gjelder for oss, slik at dere ikke tar hensyn for oss.

Det eneste landet jeg har sett i livet mitt er Tyskland, som jeg ikke husker engang, og Norge, som jeg er oppvokst i. Jeg vil spørre dere hvor dere vil sende oss? Hvor ville dere foretrukket hvis dere var i min situasjon? Libanon kanskje? Jeg kan ikke en gang snakke ordentlig arabisk. Hva skal jeg gjøre i Libanon eller et annet land?

Hva med søskene mine, broren min som er født her, alle snakker bare norsk. Aldri i livet mitt har jeg fått så mange »nei» som jeg fikk fra nemda. Jeg vil også leve livet mitt fri, som alle andre. Jeg vil ikke ha et begrenset frihet. Jeg trodde at Norge var et fritt land og at det var barnerettigheter, men jeg begynner å miste troen på det.

Til slutt vil jeg si at jeg har verdens beste foreldre, og jeg skulle ønske at alle hadde slike foreldre! Jeg er veldig heldig og glad for å ha disse foreldrene og søskene. Bruker de barna sine for å få opphold her? Jeg tror ikke det. Min mor og jeg er ikke bare mor-datter, men også venner. Mine foreldre har i tillegg vært hele vår familie, de er det eneste vi har, og vi har et sterkt bånd sammen. Jeg vet at alt mine foreldre gjør er for å sikre framtiden vår.

Det at dere ser foreldrene mine her idag, er ikke de sitt feil. Foreldrene mine var barn da de flyktet fra krig i Libanon. Hva mener du de skulle gjort? Ikke rømt? Vært der og dødd istedet for å rømme? Jeg vet ikke, men det var foreldrene dems som hentet dem hit. De har giftet seg og gått videre med barna. Hva vil dere? At om noen år jeg og mine søsken skal gjøre det samme? Gå fra et land til et land?

Vet dere hvordan det er å være asylsøker, eller hvordan det føles å tenke på saken hele tiden? Dette er nok for meg. Jeg er virkelig lei av dette. Er ikke dere leie av å gi oss avslag? Det avslaget dere skriver på et ark er kanskje jobben deres, men dette er livet vårt! Jeg håper, selvom håpet er veldig lite, at vi denne gangen får et godt svar. Jeg hadde vært utrolig takknemlig.

Dette brevet vile jeg skrive til deg som gir oss avslag etter avslag, fordi jeg ville at du skulle vite hvordan jeg har det, hva jeg tenker og hva jeg føler. Helt til idag har jeg alltid hatt lyst til å stille disse spørsmålene til noen andre enn foreldrene mine. Takk!

Med vennlig hilsen
Jasmin Tunc/Alikhan»