I sitt lørdagsinnlegg 8. april hoverer politisk redaktør i VG Olav Versto over at Mullah Krekars svigermor var blant de 182 kurderne som fikk opphold av UDI, visstnok ”en blanding av tragedie og farse”.
Fanden og Versto vet hva Krekars svigermor har gjort galt. For utlendinger – i alle fall muslimske utlendinger – er man tydeligvis skyldig (i terrorisme?) ut fra familiebakgrunn alene.

Ifølge Solbergs forskrift måtte man være i arbeid for å få opphold. Krekars svigermor er formodentlig omkring pensjonsalder, og derfor ikke i arbeid. Det er forvaltningens soleklare oppgave å korrigere åpenbart urimelige utslag gjennom nøktern bruk av skjønn innenfor gjeldende regelverk. Derfor innvilget UDI av sterke menneskelige hensyn. Så stygt ser det ut når embetsverket går amok.

”Krekar-saken har lenge vært et sørgelig eksempel på beslutningsvegring, byråkratiske forviklinger og snillisme.” Eksakt hva sikter Versto til – tidligere kommunalminister Solbergs klare instrukser om utvisning med påfølgende utvisningsvedtak, eller favner forakten også det norske rettssystemet? ”Ingen vet antagelig heller hva de utallige rundene i rettsapparatet har kostet norske skattebetalere.” Og der besvarte han det spørsmålet.

”Alle er enige om at mannen skal ut av Norge, men ingen synes i stand til å gjøre noe med det.” Nei, ingen er helt i stand til å få orden på Irak. De fleste vil sågar mene at det faller utenfor norske politikeres myndighet å fremskaffe en stabil irakisk forhandlingspartner som man kan inngå en juridisk holdbar utleveringsavtale med. Uten sikre garantier mot dødsstraff og tortur strider det ikke bare med internasjonale konvensjoner å utlevere Krekar: Som den europeiske menneskerettsdomstolen har uttalt dreier det som om en av de mest grunnleggende verdier i europeisk sivilisasjon. Ikke så grunnleggende, riktignok, at Versto på en lørdag ikke kan gjøre kort prosess med den.

Rune Berglund Steen, fagsjef NOAS