Kurderseminar – Innledning
I fjor vår ble det vedtatt at mer enn 2000 asylsøkere fra Nord-Irak skulle miste sin midlertidige oppholds- og arbeidstillatelse, men svært få ønsker å returnere frivillig til hjemlandet. Flyktningene fra Nord-Irak kan ikke sendes tilbake med tvang. Er det mulig å finne en varig løsning for denne gruppen?
I fjor vår ble det vedtatt at mer enn 2000 asylsøkere fra Nord-Irak skulle miste sin midlertidige oppholds- og arbeidstillatelse, men svært få ønsker å returnere frivillig til hjemlandet. Flyktningene fra Nord-Irak kan ikke sendes tilbake med tvang. Er det mulig å finne en varig løsning for denne gruppen?
Våren 2000 ble det etablert et prosjekt i UDI som hadde som formål å behandle søknader fra asylsøkere fra det nordlige Irak. I løpet av et par måneder ble det i UDI fattet vedtak i ca 2000 saker. Jeg vet ikke hvor mange saker hver enkelt saksbehandler behandlet i løpet av en dag i gjennomsnitt, men jeg tror at alle som har vært i befatning med asylsaker skjønner at produktiviteten i dette prosjektet var formidabel.
Det ble ikke innvilget beskyttelse i noen av de sakene som ble behandlet i dette prosjektet. I stedet gav man en ett-årig midlertidig oppholdstillatelse som ikke var fornybar og som ikke dannet grunnlag for bosettingstillatelse (altså permanent opphold) –. Ei heller dannet denne tillatelsen grunnlag for familiegjenforening –. Tillatelsen blir kalt MUF – midlertidig uten familiegjenforening. I praksis var dette å regne som avslag, fordi det man søkte om var jo beskyttelse.
Dette var en ganske brå overgang fra tidligere praksis da man hadde innvilget fornybar oppholdstillatelse til samtlige asylsøkere fra Irak.
Årsaken til denne innstramningen hevdet man var at UNHCR nå mente at situasjonen i området var trygg. Året før hadde nemlig UNHCR publisert et notat vedrørende irakiske borgere. Her fremgikk det at ”although the situation within that enclave remains volatile and susceptible to change, UNHCR has recognised that there may be certain cases for which the possibility to remain in, or return to, northern Iraq safely cannot be ruled out”.
Der UNHCR sier at man ikke kan se bort i fra at noen kan oppnå trygghet i Nord-Irak, vurderte altså UDI det slik at samtlige 2000 asylsøkere fra området var uten beskyttelsesbehov og burde kunne vende tilbake. Grunnen til at det likevel ble innvilget en ett-årig midlertidig oppholdstillatelse var at muligheten for tvangsmessig retur ikke var tilstede.
UNHCR er, som alltid, også i sitt notat om Nord-Irak svært påpasselige med å påpeke viktigheten av en grundig individuell behandling.
NOAS har gjentatte ganger gitt uttrykk for bekymring når det gjelder grundigheten og forsvarligheten i den saksbehandlingen som ble foretatt.
Svaret på hvorfor man foretok en så radikal endring av praksis overfor denne gruppen er, tror jeg, ikke så mye å finne i UNHCRs notat som i det faktum at Norge i løpet av 1999 mottok over 4000 asylsøknader fra irakiske borgere. Dette var en mangedobling fra året før.
Såkalte innvandringspolitiske hensyn ble fra nå av bestemmende for behandlingen av denne gruppen asylsøkere. Nærmere bestemt behovet for å begrense tilstrømningen av asylsøkere.
Første ledd i Utlendingslovens § 2 sier at loven skal gi grunnlag for kontroll med inn- og utreise og med utlendingers opphold i riket i samsvar med norsk innvandringspolitikk.
Tredje ledd i samme paragraf sier at loven skal gi grunnlag for vern mot forfølgelse for flyktninger og andre utlendinger som er forfulgt.
Man kan trygt si at fokuset i forhold til de irakiske asylsøkerne skiftet fra tredje ledd og vern mot forfølgelse til første ledd og kontroll av innvandring.
Med hvilken rett kan man så hevde at Nord-Irak er trygt?
I henhold til UNHCRs anbefalinger bør en asylvurdering ha et fremtidsrettet perspektiv.
Det er ingen tvil om at også de som flykter fra Irak har fremtiden i tankene når de forlater sitt hjem.
I henhold til utsagn fra UDI, justisdepartementet og Kommunaldepartementet er flyktningene fra Nord-Irak å anse som økonomiske flyktninger. De reiser primært på grunn av en vanskelig økonomisk situasjon og ønske om bedre materielle livsvilkår i Vesten.
Dette er stikk i strid med det som ble hevdet fra både politikere og folk flest da Flyktningerådet og NOAS besøkte Nord-Irak i mai i fjor. Det ble fra alle hold hevdet at frykten for ny krig og fordrivelse er årsaken til at folk flykter. Fra politikere ble det pekt på trusselen fra regimet i Bagdad, og fra vanlige folk ble det i tillegg lagt minst like mye vekt på faren for sammenbrudd i fredsforhandlingene mellom PUK og KDP og nye interne stridigheter. I tillegg kommer den manglende internasjonale viljen til å finne en løsning på kurdernes problem mer generelt.
Etter at kurderne tok kontrollen i Nord-Irak var det en utbredt optimisme blant folk på tross av at den økonomiske situasjonen var vanskelig. Etter at samarbeidet mellom KDP og PUK brøt sammen mistet folk den troen de en kort stund hadde hatt om at de skulle kunne leve i trygghet i Nord-Irak. Så på tross av at den økonomiske situasjonen ble bedret med «olje for mat»-programmet var det etter 1996 at folk for alvor begynte å flykte til utlandet. Skuffelsen over at selvstyremyndighetene ikke klarte å holde fred seg imellom førte til at folk ikke lenger følte seg trygge i Nord-Irak. I tillegg kommer naturligvis sosiale og økonomiske faktorer. Men disse er en konsekvens av den politiske usikkerheten.
Frykt for krig terror og fordrivelse er det som driver folk på flukt fra området. Folk føler ingen trygghet og ingen garanti mot nye overgrep fra regimet i Bagdad som har bygget seg kraftig opp etter Golf-krigen for 10 år siden, og som stadig truer med å invadere de tre nordlige provinsene som kalles for Nord-Irak. Folk opplever ikke at flyforbudssonen er en reell sikkerhetsgaranti, ettersom ingen internasjonale aktører løftet en finger da Saddams styrker gikk inn i Erbil i 1996. Folk flest stoler heller ikke på sine ledere. De mener at de kun meler sin egen kake, og altfor lett lar seg manipulere av naboland som gjør det de kan for å slå splid kurderne imellom.
Så kan man jo, som mange har gjort, innvende at hvis man skulle gi beskyttelse til alle som kom fra et politisk usikkert område ville det være svært mange som kvalifiserte til beskyttelse.
Når man diskuterer dette tror jeg det er viktig å ta hensyn til det Flyktningkonvensjonen sier om beskyttelse. Internasjonal beskyttelse er noe statene plikter å gi til personer som mangler nasjonal beskyttelse, eller mer konkret, som mangler beskyttelse fra sin egen stat. Nord-Irak er ikke en stat, det er en enklave, et selvstyreområde, med de- facto myndigheter, men det er ikke en stat. Det går ikke an å være litt stat, like lite som det for eksempel går an å være litt gravid. Enten så er man det eller så er man det ikke. Nord-Irak er en del av Irak. Når man diskuterer beskyttelse for irakiske borgere, enten de er kurdere eller arabere, fra Nord-Irak eller regjeringskontrollert område, er det et spørsmål om man kan oppnå beskyttelse av den irakiske stat, og det finnes kun én irakisk stat, som, som kjent, er ledet av Saddam Hussein.
Tar man dette i betraktning, vil man finne at det ikke er mange områder i verden som befinner seg i en lignende situasjon og som man finner det naturlig å returnere flyktninger til. Kosovo er kanskje en parallell. Forskjellen er imidlertid at Kosovo har status som internasjonalt protektorat, noe som innebærer at mange stater har gått sammen om å garantere sikkerheten til innbyggerne. Dette kommer til uttrykk gjennom at det befinner seg 40 000 NATO-soldater på bakken.
Nasjonal beskyttelse betyr beskyttelse fra en stat, ikke fra en enklave. En enklave kan ikke gi noen garanti for beskyttelse, i hvert fall ikke en som er omgitt av mer eller mindre fiendtlige stater på alle kanter. Nord-Irak er derfor ikke et hvilket som helst område med usikker fremtid.
Derfor er det ikke bare de faktiske politiske forholdene og den ustabile situasjon som er en følge av dette som gjør det feil å omtale Nord-Irak som et trygt område, men også rettslige argumenter slår bena under konseptet om Nord-Irak som et trygt område.
Selv om man likevel skulle mene at det ikke foreligger et generelt beskyttelsesbehov, har denne gruppen ikke fått en forsvarlig behandling.
Vårt klare inntrykk er at man har bestemt seg på forhånd for at Nord-Irak er trygt og så har man ved gjennomgang av den enkelte sak utelukkende lett etter grunner til å avslå.
– Har man for eksempel vært innom et annet europeisk land på veien til Norge og tilfeldigvis der fått stavet navnet sitt med en nyanseforskjell fra registreringen her, blir man ikke trodd på verken identitet eller asylforklaring.
– Senest i går hadde jeg besøk på kontoret av en tidligere minister i regjeringen i Sulemania og en leder i justiskomiteen i parlamentet i Erbil. Begge har levert grundige, detaljerte, etterprøvbare forklaringer om overgrep, attentatforsøk og drap på familiemedlemmer. Ingen ble trodd av UDI. De manglet ifølge UDI troverdighet og hadde uansett ikke vært utsatt for en type forfølgelse som kunne danne grunnlag for beskyttelse. Det finnes en rekke tilsvarende eksempler.
Det er ikke noe problem å finne et eller annet i et asylintervju som man kan sette spørsmålstegn ved. At det er mulig å avslå 2000 asylsøknader fra nord-irakiske borgere er imidlertid svært godt gjort.
I Tyskland anerkjennes halvparten av alle nord-irakere som søker asyl, i Sverige, inntil nylig, samtlige, og i Danmark og England gis en stor andel opphold.
Konsekvensen av denne praksisen er nå at mange av de 2000 som i forfjor fikk MUF har vært i landet i nærmere 3 år. De er i ferd med å miste flere og flere rettigheter. I tillegg til at familiegjenforening stadig er utelukket, har de ikke reisedokumenter eller lovlig opphold i landet og derfor ikke mulighet til å gifte seg i Norge. Mange får ikke fornyet arbeidstillatelsen og må derfor flytte tilbake til mottak.
Et siste moment jeg vil ta opp som stadig blir nevnt når myndighetene argumenterer for den strenge politikken overfor denne gruppen asylsøkere, er dette med at det har blitt registrert ca. 1200 passeringer av personer med norske reisedokumenter over grensen mellom Syria og Nord-Irak, og hvilke slutninger man kan trekke av det.
Det viser at en del irakiske borgere kan oppholde seg i hvert fall i en del av, og i en periode, i Nord-Irak, i den nåværende situasjon. Det sier ikke noe om hvorvidt det er personer som kommer fra regjeringskontrollert område og som drar til Nord-Irak for å besøke familie. Det sier heller ingenting om hvor lenge de det gjelder har bodd i Norge. Fremfor alt forteller det ikke noe om de som ikke har reist, eller hva som er situasjonen en måned eller to eller et halvt år frem i tid.
Det er nå på høy tid at man komme frem til en avklaring på situasjonen for denne gruppen. Når det fortsatt ikke er mulig å returnere asylsøkere med avslag etter 3 år, er det ikke annet enn rimelig at det innvilges et permanent opphold.
Morten Tjessem, generalsekretær NOAS