Utlendingsnemnda setter integriteten på spill ved å gi etter for politisk press.

AV BJØRN ENGESLAND, SYLO TARAKU, JON PEDER EGENÆS

Asylforvaltningens høyeste organ, Utlendingsnemndas Stornemnd, har nylig avgjort at norske myndigheter kan sende tilbake asylsøkere som har vært innom Hellas før de kom til Norge. Diskusjonen som fulgte i etterkant førte til at stornemndmedlemmet dr. juris Terje Einarsen valgte å trekke seg. Avgjørelsen reiser det helt sentrale spørsmålet om Norge bryter sine menneskerettighetsforpliktelser ved å returnere asylsøkere til Hellas. I tillegg aktualiserer saken andre viktige spørsmål: Har politisk press fra regjeringen påvirket Utlendingsnemnda (Une), som skal være «et uavhengig domstolslignende organ», til å endre sin praksis i saker som vedrører tilbakesending til Hellas? Har de som er utnevnt til nemndmedlemmer i Une rett til å uttale seg offentlig om prinsipielle spørsmål i tilknytning til enkeltsaker?

Hellas’ geografiske beliggenhet gjør landet til en innfallsport for mange flyktninger som søker seg til andre europeiske land. Den såkalte Dublin-avtalen, som omfatter EU-landene og som også Norge har sluttet seg til, gjør det imidlertid mulig for deltakerlandene å sende disse tilbake til det første europeiske landet de kom til. «Problemet» er at avtalen forutsetter at dette førstelandet respekterer Flyktningkonvensjonen. Det gjør ikke Hellas.

Både FN, Europarådet og menneskerettighetsorganisasjoner, inkludert Norsk organisasjon for asylsøkeres rettigheter (Noas) og Helsingforskomiteen, har i rapporter grundig belyst hvordan Hellas systematisk krenker asylsøkernes grunnleggende rettigheter. Nesten ingen innvilges beskyttelse, behandlingen av søknadene er uten grunnleggende rettssikkerhetsgarantier, de fleste blir henvist til å leve på gata, og mange, inkludert barnefamilier og enslige barn, holdes innesperret under uverdige forhold. I tillegg foretas deporteringer uten at behov for beskyttelse er blitt vurdert. Helt nylig publiserte Amnesty International rapporten The Dublin II Trap, som ytterligere understreker alvoret i situasjonen. Dokumentasjonen har fått FN til klart og tydelig å anbefale at det ikke overføres asylsøkere til Hellas.

Å fortsette å returnere er ikke bare urettferdig mot asylsøkerne, men også mot et Hellas som mangler ressursene som skal til for å kunne håndtere et så stort antall flyktninger. I tillegg kommer, slik mindretallet i Stornemnda argumenterer for, at returene trolig er å betrakte som folkerettsstridige.

Da UNE stoppet returene til Hellas i 2008 var dette basert på rene faglige vurderinger. I ettertid har imidlertid nemnda fått utvetydige signaler fra politisk hold om at denne praksisen ikke er akseptabel. Regjeringen likte dårlig at Norge ble stående alene om dette, selv om også FN anbefalte å stoppe returene.

I august 2008 ble Utlendingsdirektoratet instruert av regjeringen til å se bort fra FNs anbefalinger om Hellas. Dette innebar at UDI ble tvunget til å følge ordrer fra politikere og ikke praksisen til det overordnede fagorganet Une, som de normalt forholder seg til. Instruksen kan oppfattes som et sterkt signal også til Une om å endre kursen.

I mai 2009 ble det nedsatt et utvalg som blant annet skal vurdere «muligheten for politisk styring» av klagesaksbehandlingen i utlendingsforvaltningen. Det er verdt å merke seg at utvalget har blitt bedt om å prioritere spørsmålet om politisk styring. Dette kan vanskelig tolkes som noe annet enn uttrykk for misnøye med Unes selvstendige linje fra Regjeringen side.

I september 2009 ble det i et internt notat i Arbeids- og inkluderingsdepartementet gitt kritikk av Une fordi returstoppen hadde «gjort Norge særlig attraktivt for asylsøkere som allerede har et opphold i Europa».

Samlet sett viser dette hvordan Une utsettes for betydelig politisk press for å fatte vedtak som er i samsvar med politiske myndigheters ambisjon om å føre en streng asylpolitikk, selv når denne strider med FNs anbefalinger. Forløpet i Hellas-saken gjør det etter vårt syn naturlig å stille spørsmål både ved betingelsene for, og fagorganets evne til å forvalte sin uavhengighet.

Etter å ha utgjort mindretallet i stornemnda som ikke ønsket å åpne for retur, uttalte Terje Einarsen seg om sine synspunkter og grunnlaget for sin dissens i Klassekampen 17. februar. Et annet oppnevnt stornemndmedlem, dr. juris Vigdis Vevstad, kritiserte også vedtaket i samme avis, og viste blant annet til FNs høykommissær for flyktninger. Vevstad var ikke selv medlem av stornemnda som fattet vedtaket.

I Klassekampen 18. februar reagerte UNEs direktør Terje Sjeggestad i sterke ordelag mot de to nemndmedlemmene; «han reagerer på at folk som er oppnevnte av regjeringa til å sitje i stornemnda, slik som Vigdis Vevstad og Terje Einarsen, kjem med ein ukollegial og uprofesjonell kritikk av kollegaer, dels med uhaldbar påstand om at seks av sju medlemmer ikkje skal ha lagt vekt på FN-råd.»

Både Einarsen og Vevstad ble oppnevnt som nemndmedlemmer etter forslag fra humanitære organisasjoner, deriblant Noas og Amnesty International. Den flyktningrettslige ekspertisen til personer som Vevstad og Einarsen er vesentlig for å sikre at hensynet til rettssikkerheten ivaretas. Vi beklager derfor sterkt at Einarsen, en anerkjent fagperson på området, ser seg nødt til å trekke seg fra dette vervet.

Debatten mellom Unes direktør og nemndmedlemmene reiser et viktig spørsmål, nemlig hvor grensen går for nemndmedlemmers rett til å uttale seg. Å forby offentlige uttalelser om slike prinsipielle sider ved en beslutning er etter vår oppfatning en uakseptabel begrensning av ytringsfriheten.

Vi mener håndteringen av Hellas-saken, inkludert den påfallende vendingen som har skjedd etter at politiske myndigheter tonet flagg, og behandlingen av mindretallet i stornemnda, er egnet til å svekke tilliten til Une som et uavhengig domstolslignende organ.

Vi forstår at Norge ikke ønsker å ta imot «en uforholdsmessig stor andel av asylsøkere i Europa», men dette bør da heller ikke pålegges Hellas. Ikke bare fordi dette landet er på randen av økonomisk kollaps, men først og fremst fordi vi har et felles humanitært ansvar for at mennesker som tar seg til Europa for å be om beskyttelse, får sitt behov for dette vurdert. Vi ber derfor norske myndigheter stoppe returene og arbeide for at andre land gjør det samme, inntil Hellas klarer å gi flyktningene som kommer til landet en akseptabel behandling.

Bjørn Engesland, generalsekretær i Helsingforskomiteen

Sylo Taraku, kst. generalsekretær i Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas)

Jon Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge