Kronikk i VGs papirutgave: «Barn brukt som middel»
I dagens papirutgave av VG kan vi lese en kronikk skrevet av NOAS´generalsekretær Ann-Magrit Austenå. Den tar for seg asylbarnsakene, to sentrale Høyesterettsavgjørelser som nylig ble avsagt, og Regjeringens manglende klargjøring av når barns beste skal veie tyngre enn innvandringspolitiske hensyn. Nedenfor følger kronikken i sin helhet:
Barn brukt som middel
Av Ann-Magrit Austenå, generalsekretær i Norsk Organisasjon for Asylsøkere
Flertallet i Høyesterett kom med to politiske utfordringer i dommene i asylbarnsakene i desember:
- Regjeringen har ikke klargjort når barns beste skal veie tyngre enn innvandringspolitiske hensyn.
- Offentlig ansvar for barns beste kan settes til side når myndighetene mener barn brukes som middel i konflikt mellom foreldre og forvaltning.
Dommer Bergljot Webster var saksordførende i saken til iranske Mahdi fra Rjukan. Hennes vurderinger lå til grunn for dommen i Mahdi-saken og ble lagt til grunn for deler av dommen i Verona-saken.
Mahdi er 9 år og kom til Norge som ettåring i 2004. Familien har fra oktober 2007 hatt plikt til å forlate landet. Familien flyktet på grunn av farens konvertering fra shia-islam til konas religion jarestani. De frykter retur på grunn av lovendring og uforutsigbar iransk politikk overfor konvertitter. Familien har bodd på kjent adresse i Norge, men har ikke selv kontaktet iranske myndigheter for å få utstedt gyldige reisedokumenter. Uten gyldige reisedokumenter kan de ikke tvangsreturneres til Iran.
NOAS har kontakt med flere lengeværende asylbarn. Mange er i tilnærmet samme situasjon: Familiens identitet er dokumentert, de bor på kjent adresse, men vegrer seg for å ta kontakt med representanter for det regime de har flyktet fra og mangler tillit til.
I stortingsmeldingen ”Barn på flukt”, sier regjeringen at Utlendingsnemnda, UNE, har vært for strenge i en del saker som gjelder opphold for lengeværende barn. UNE har valgt å se bort fra barns tilknytning til Norge, dersom tilknytningen har oppstått mens familien har oppholdt seg ulovlig i landet.
I forarbeidene til dagens utlendingslov ble det fra Stortinget understreket at det vesentlige skillet går mellom personer som samarbeider om retur til hjemlandet og de som ikke samarbeider. Dommer Webster viser til at regjeringen i stortingsmeldingen forutsetter at UNE foretar en ytterligere differensiering nå de vurderer lengeværende barns grunnlag for opphold. De barna som har foreldre som ikke samarbeider, skal vurderes forskjellig, avhengig av hvor aktiv motstand foreldrene gjør. Webster finner imidlertid at ”situasjonen i vår sak, hvor familien ikke har bidratt med å skaffe utreisedokumenter, slik at de er ureturnerbare, ikke er kommentert i meldingen.” Hun viser videre til at hun oppfatter ”sonderingen mellom dem som gjør aktiv og passiv motstand ..som retningslinjer for hvordan fremtidig forvaltningspraksis forventes å være.»
Her sparker Webster ballen tilbake til regjering og storting. Dersom lovgiver mener det skal skilles mellom aktiv eller passiv motstand, må dette gjøres så tydelig at landets øverste dommere finner klargjøringen. Siden Webster ikke fant noe i stortingsmeldingen om hvordan situasjonen for Mahdis familie er å forstå, falt hun ned på at familien ikke har samarbeidet om retur, og at Mahdis tilknytning til Norge derfor skal tillegges liten vekt.
Webster mener Mahdis foreldre har misbrukt Mahdi som et middel til å få opphold. Derfor kan hensynet til niåringens beste settes til side. Ikke bare fordi han er misbrukt av egne foreldre. Men også av hensyn til at andre foreldre kan komme til å gjøre det samme.
«Når barna ikke kan dømmes isolert fra foreldrenes ulovlige opphold, har det sammenheng med at barn i så fall lett vil kunne bli brukt som «middel» fra foreldrenes side for å oppnå oppholdstillatelse ved å la være å følge opp plikten til å forlate landet, med de uheldige følger det kan få for andre barn.»
Høyesterett mener med andre ord UNE må legge til grunn en form for allmennpreventivt hensyn i behandlingen av lengeværende asylbarn, som forvaltningen ikke forventes å ta i vurderinger i andre typer barnesaker. Eller mener Høyesterett at forvaltningen på samme måte skal legge mindre vekt på barnets beste i situasjoner hvor norske foreldre på ulike måter bruker sine barn i konflikter med myndighetene om omsorgsrett i strid med kommunalt fattede vedtak? Og mener Høyesterett at myndighetene skal unnlate å legge forholdene best mulig til rette for barn av norske foreldre som har fått tilgang til offentlige ytelser de ikke skulle ha, eller har opptrådt i strid med lovhjemlede påbud?
Det er ikke overbevisende politisk håndverk, når Høyesterett ikke ser den klargjøring av lov og regelverk som regjering og storting påstår de har kommet med.
Og mener landets lovgivere det er riktig at det offentlige skal legge ulik vekt på barnets beste-vurderinger, avhengig av hvilke barn myndighetene mener blir brukt i konflikter mellom foreldre og forvaltning?