Nylig har Libanon gitt palestinske flyktinger rett til å arbeide. Nå håper vi også Norge vil gjøre det samme.

Tekst og foto: Sylo Taraku, NOAS 

Ordene palestiner og flyktning er nært forbundet. Etter krigen i 1948 tok over halvparten av palestinerne til flukt. Senere konflikter har gitt nye bølger med flyktninger og internt fordrevne, og fremdeles lever mange palestinere i en vanskelig tilværelse i eget eller andre land i Midtøsten. Bortsett fra i Jordan, der halvparten av befolkningen består av palestinske flyktninger og deres etterkommere, har Golf-statene nektet å integrere disse som fullverdige borgere. Palestinerne har ikke fått permanent opphold, og mange har ikke en gang rett til arbeid. Man har ønsket å legge ansvaret på Israel. Bare i Libanon lever rundt 300 000 palestinere med status som annenrangs borgere. Etter en lang rettighetskamp for denne gruppen ble det nylig vedtatt en ny lov, som gir rett til arbeid. Av internasjonale kommentatorer blir dette ansett for å være ”et skritt i riktig retning”. 

Uten rettigheter i Norge
Mange i Norge vil oppfatte dette som en selvfølge. Det er verken humant eller fornuftig politikk å la en gruppe mennesker leve i en uavklart situasjon uten rettigheter. Problemet er bare at det er nettopp dette som nå er gjeldende politikk overfor en stor gruppe palestinske flyktninger også her i landet.

Selv om det som vanlig er nabolandene som blir mest berørt ved konfliktsituasjoner, gjennom blant annet flyktningstrømmer, klarer noen palestinere å søke beskyttelse i rike vestlige land. Men også der opplever de å være uønsket. Dette gjelder nå også Norge: Etter innstramningen som kom i 2009, har flere hundre palestinere fått avslag fra Utlendingsdirektoratet (UDI). Nå har også klageorganet Utlendingsnemnda stadsfestet UDIs linje. Av de største gruppene av asylsøkere er palestinerne den som behandles strengest.

Ureturnerbare
Problemet er at myndighetene ikke klarer å returnere palestinerne til de okkuperte områdene. Myndighetene forventer at palestinerne reiser frivillig hjem, men dette er en umulighet når det gjelder Gaza og ofte problematisk når det gjelder Vestbredden.

Ved å nekte palestinerne asyl, skaper Norge en gruppe uten rettigheter, som samtidig har store problemer med å returnere. I sommer har palestinske asylsøkere flere steder i Norge sultestreiket i fortvilelse over egen situasjon. NOAS støtter ikke denne type aksjoner, men forstår at lang ventetid i uvisshet og usikkerhet, kombinert med en passiv tilværelse på mottak, kan føre til avmaktsfølelse og desperasjon. Tross dette har palestinerne vist seg prisverdig lydhøre for våre argumenter, slik at aksjonene har kunnet bli avsluttet på en verdig måte. 

I møtet med disse asylsøkerne slås vi av skuffelsen over Norge. Mange er ressurssterke personer som av forskjellige grunner har måttet flykte fra sitt hjemsted. Noen har hatt problemer med okkupasjonsmakten eller bosettere, andre med Hamas, Fatah eller andre palestinske grupperinger, mens atter andre har blitt mistenkt for å være israelske kollaboratører. Mange av de som har valgt Norge som asyldestinasjon har gjort det på grunn av Norges positive omdømme i Midtøsten, etter Norges innsats for å løse konflikten mellom palestinerne og Israel og støtten til institusjonsbygging i de palestinske områdene.

Mot FNs anbefalinger
Tidligere fikk alle statsløse palestinere som kunne dokumentere at de kom fra Gaza og Vestbredden beskyttelse i Norge. Norske myndigheter mente at de hadde behov for dette på grunn av de generelle forholdene i de okkuperte områdene. En slik praksis er i tråd med anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).

Norske myndigheters begrunnelse for endringen i fjor var at sikkerhetssituasjonen hadde bedret seg og ikke lenger var et hinder for retur. En viktig motivasjon for å endre praksis var i følge UDI også at dette ville begrense antall asylsøkere til Norge som ikke oppfyller vilkårene for beskyttelse. Etter omleggingen har direktoratet i disse sakene gått fra en innvilgelsesprosent på 100 til at kun 13,5. Dette gjelder både asylsøkere fra Vestbredden og Gaza. I et vedtak i juli 2010 til en asylsøker fra Gaza, skriver Utlendingsnemnda at søkerens asylgrunnlag er den generelt vanskelige situasjonen for alle som gjelder alle som bor nær grensen til Israel. Til tross for en grundig forklaring om konkrete forhold mener nemnda heller ikke at søkerens problemer med Hamas er tilstrekkelig alvorlige for å gi grunnlag for beskyttelse.

Etter en faktasøkende reise til Vestbredden i august i år, er NOAS’ konklusjon at den nye praksisen er altfor streng. Vi mener den drastiske nedgangen i innvilgelse av opphold ikke gjenspeiler noen faktisk endring i situasjonen i de okkuperte palestinske områdene. Selv om sikkerhetssituasjonen generelt har blitt bedre, er palestinernes liv fortsatt preget av et undertrykkende okkupasjonsregime som begrenser deres bevegelsesfrihet, og som daglig utsetter dem for ulike former for overgrep. Organisasjonene vi snakket med var entydige på at menneskerettighetssituasjonen hadde forverret seg. I tillegg til trakasseringer fra israelske soldater og bosettere, blir mange palestinere utsatt for menneskerettighetsbrudd også fra palestinske myndigheter i henholdsvis Gaza og Vestbredden. Dette går spesielt utover opposisjonelle eller andre som oppfattes ikke å være lojale mot makthaverne. Den humanitære situasjonen i Gaza er prekær og sikkerhetssituasjonen i alle de palestinske områdene er så skjør, at det i følge palestinske organisasjoner kan eksplodere når som helst.

Etter vår mening er den beste løsningen for alle parter at Norge lytter til rådene fra FNs høykommissær for flyktninger og gir disse personene beskyttelse. Så lenge verken tvungen eller frivillig retur er mulig, mener vi at det er urimelig at palestinerne blir boende på mottak uten rett til arbeid og mulighet til å leve et verdig liv.

I det minste bør Norge følge Libanons eksempel og innvilge rettigheter i påvente av en permanent løsning. Det har blitt palestinernes skjebne å være uønskede og gjenstand for provisoriske ordninger. Norge kan her gi et lite bidrag til å bøte på dette.

Ny Tid, 19-25. november 2010