Norske myndigheters beslutning våren 1999 om å hente ut 6000 flyktninger gjennom luftbroen fra Makedonia, fortjente stor respekt. Dessverre kan man ikke si det samme om gjennomføringen av returen til Kosovo.
Etter krigsutbruddet var flyktningestrømmen inn i Makedonia og Albania massiv: Vel 750 000 mennesker var på flukt. FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) ba om akutt assistanse for å lette presset på Makedonia. Norge var blant de første landene som evakuerte flyktninger fra Makedonia. Sammen med de 6000 evakuerte fikk også 2000 andre som var her fra før, eller kom etterpå, midlertidig kollektiv beskyttelse.

Med én gang krigen var over sommeren 1999, opphevet norske myndigheter den kollektive beskyttelsen, stoppet den planlagte bosettingen av flyktninger i kommunene og la forholdene til rette for tilbakevending for dem som ønsket det. De av flyktningene som valgte å reise frivillig, fikk tilbud om en tilbakevendingsstøtte på 15 000 kroner.

Over 3600 kosovoalbanske flyktninger reiste frivillig tilbake allerede i løpet av 1999. Det handlet mest om ressurssterke personer og familier fra urbane strøk. De var opptatt av å komme tilbake til jobben eller huset før noen okkuperte det, mange måtte lete etter savnede slektninger. Men mange har ikke noe å vende tilbake til. Noen har også stadig grunn til å frykte forfølgelse.

Selv om rundt 4500 har søkt asyl, har altså nesten halvparten av flyktningegruppen reist frivillig tilbake, og tilbakevendingen til Kosovo har dermed vært av langt større omfang enn tilbakevendingen til for eksempel Bosnia-Hercegovina. Noen har kommet tilbake til Norge igjen etter et mislykket forsøk på tilbakevending, noe som tydeliggjør at det ikke alltid er lett å komme tilbake til et sted du er blitt fordrevet fra.
Det ser ikke ut som kommunal- og regionalminister Sylvia Brustad helt forstår flyktningers situasjon når hun sier at de ønsker å bo her «fordi Norge er et av de beste landene i verden å bo i». Nesten alle flyktninger ønsker i utgangspunktet å vende tilbake til sitt hjemland. Det er situasjonen i hjemlandet som er avgjørende når en flyktning skal bestemme om han eller hun vil reise tilbake eller ikke.

Både institusjonsbygging og gjenoppbygging av infrastruktur i Kosovo har kommet godt i gang, men Kosovo har fortsatt store problemer med mangel på boliger, høy arbeidsledighet og en stadig ustabil sikkerhetssituasjon. Det er over 300 000 internt fordrevne i Kosovo. Ifølge FN-administrasjonen i Kosovo, UNMIK, trenger fortsatt ca. 80 000 boliger rehabilitering.

Situasjonen er ikke blitt bedre etter at titusener av mennesker fra konfliktområder i Sør-Serbia og Makedonia har søkt tilflukt i Kosovo. Selv for en rik stat som Norge ville det være vanskelig å ta hånd om en slik flyktningestrøm på så kort tid. Vestlige regjeringer gjør ikke situasjonen lettere når de returnerer tusenvis av flyktninger som trolig må stille seg i kø for å få bolig, arbeid og andre offentlige tjenester som allerede er sterkt presset.

FNs høykommissær anser at det ikke lenger foreligger et generelt beskyttelsesbehov for kosovoalbanere, men har gitt tydelig uttrykk for at sikkerhetssituasjonen i Kosovo er variabel: Enkelte grupper, som etniske minoriteter, er mer utsatte enn andre, mens enkelte områder er særlig preget av vold og kriminalitet. Sammenstøtene mellom etniske albanere og serbere, eller mellom serbere og FN/KFOR, i den delte byen Mitrovica representerer bare toppen av isfjellet. Sikkerhetssituasjonen i og rundt Kosovo har forverret seg ytterligere etter de siste måneders kamphandlinger i Sør-Serbia og i Makedonia.

Utlendingsdirektoratets behandling av asylsøknadene til flyktningene fra Kosovo overser i mange av enkeltsakene anbefalingene både fra UNHCR og UNMIK, samt de sterke menneskelige hensyn som norsk lov gir rom for. Dette har fått flere norske organisasjoner til å reagere mot behandlingen av sakene til Kosovo-flyktningene.

Den 6. april i år sendte NOAS, Helsingforskomitéen, Flyktningerådet, Mellomkirkelig Råd, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp, Amnesty International Norge og Norsk Folkehjelp brev til statsråd Sylvia Brustad for å gjøre henne oppmerksom på flere kritiske punkter. Organisasjonene har meldt fra om brudd på anbefalingene fra FNs høykommissær. Personer tilhørende etniske minoriteter (albanere fra serbiske enklaver i Nord-Kosovo), kvinnelige forsørgere, traumatiserte personer og vitner til forbrytelser mot menneskeheten har fått avslag av Utlendingsdirektoratet.

Videre er organisasjonene kritiske til norske myndigheters bruk av tilbakevendingsstøtten som et pressmiddel for å få flyktningene fra Kosovo til å reise tilbake før klagen er behandlet. Det er all grunn til å reagere på at Kommunal- og regionaldepartementet benytter et økonomisk incitament for å utøve et press på flyktningene til ikke å benytte sin grunnleggende, lovfestede rett til en fullverdig klagebehandling.

En vesentlig komponent i klagebehandlingen er adgangen til personlig å møte i Utlendingsnemnda. Dette vil åpenbart være umulig for dem som reiser tilbake til Kosovo.

Organisasjonene insisterte på at retten til en fullverdig asylbehandling må være en forutsetning for returen, og at også personer som får avslag, i klageomgangen må gis den samme retten til tilbakevendingsstøtte. I statsrådens svar på brevet fra organisasjonene forsvarer hun Utlendingsdirektoratets praksis og «legger til grunn at norske utlendingsmyndigheter, som tidligere, vil legge stor vekt på anbefalingene fra UNHCR».

Utlendingsdirektoratet har nå mer eller mindre avsluttet sin saksbehandling. Asylsakene til 4850 personer fra Kosovo er avgjort. Av disse har 112 personer fått asyl, mens 694 personer har fått opphold på humanitært grunnlag, hovedsakelig av helsemessige og sosiale årsaker. 4044 personer har fått avslag. Det betyr at ca. 17 prosent har fått bli i Norge etter behandling i første instans.

Den nyopprettede Utlendingsnemnda (UNE) er i gang med klagebehandlingen. NOAS og Helsingsforskomitéen mener at behandlingen i nemnda er kritikkverdig. Nesten alle klagene fra kosovoalbanere behandles av nemndleder alene, og til og med personer i kategorier som UNHCR ikke anbefaler å sende tilbake, har fått endelig avslag, blant andre etniske albanere fra Presevo-dalen i Sør-Serbia.

Det er viktig å se tilbakevending av kosovoalbanske flyktninger både i sammenheng med Norges innsats i Kosovo og med anstrengelsene for å gjenoppbygge Kosovo. Behandlingen av asylsakene kan bli et problem også i denne sammenheng.

Eksempelvis når det gjelder albanske flyktninger fra den serbiske enklaven Nord-Mitrovica er Utlendingsdirektoratets holdning at de skal sendes hjem fordi de er trygge i «søkerens nærområde», dvs. den albansk-dominerte sørlige delen av byen Mitrovica. Men om disse skriver UNHCR: «På det nåværende tidspunkt er slike returer hverken trygge eller holdbare («neither safe nor sustainable»).

Personer med hjem i et område hvor de utgjør en etnisk minoritet, vil sannsynligvis ikke kunne returnere til sitt hjemsted, og vil i stedet møte en situasjon som internt fordrevne og/eller med en velbegrunnet frykt for forfølgelse. På dette grunnlag bør de ikke under noen omstendigheter bli rådet eller presset til å returnere på dette tidspunkt.»

UNHCRs formuleringer er tydelige – og norsk praksis er like tydelig i strid med disse. På denne måten er norske myndigheter med på å skape internt fordrevne flyktninger – folk vil fortsatt være på flukt etter at de er blitt sendt tilbake fra Norge.

Dermed nører man opp under motsetninger, man bidrar til å sementere den etniske delingen av Kosovo og til å øke spenningen i området, noe som er i strid med de bestrebelsene FN og KFOR, under norsk ledelse, gjør for å få de ulike gruppene til å leve fredelig sammen.

Ved å bidra med en stor KFOR-kontingent, med humanitær bistand til Kosovo og ved å gi midlertidig beskyttelse til rundt 8000 flyktninger fra Kosovo, har Norge gjort seg fortjent til respekt, men også påtatt seg et betydelig ansvar i arbeidet for å bedre situasjonen i Kosovo.

Det er avgjørende at Norge som et minimum følger de retningslinjer som FN har kommet med, ved å gi flyktningene en forsvarlig saksbehandling. Det er også viktig å unngå å bidra til en ytterligere forverring av den allerede vanskelige situasjonen i Kosovo ved for rask hjemsendelse.

Sylo Taraku, rådgiver i Den norske Helsingforskomité
Rune Berglund Steen, rådgiver i Norsk organisasjon for asylsøkere