I NOAS’ arbeid kommer vi ukentlig i kontakt med personer som flykter fra fundamentalistiske grupperinger eller fra undertrykkende, konservative tradisjoner. De er ofte selv muslimer, men har kjent disse foreldede holdningene på kroppen.
Flere er fedre som kjemper for sine døtres rettigheter. Andre er kjærestepar som har flyktet fra hjemlandet på grunn av trusler. Ikke sjelden har de blitt hjulpet av enkelte familiemedlemmer til å flykte fra andre familiemedlemmer. Konflikten går ikke bare på tvers av den muslimske befolkningen, men på tvers av den enkelte familie.

Man har raskt gjort dette til vår konflikt og vårt oppgjør med enkelte holdninger i den muslimske verden. Faktum er at denne konflikten har vart, og har hatt sine offer og sine forkjempere, siden lenge før den første innvandrer satte sin fot i Norge. Dessverre er det en konflikt som ennå ikke har funnet en løsning. Dermed har den også kommet til vår del av verden.

Det er viktig å huske dette, fordi det må være bestemmende for hvordan vi oppfatter den konflikten vi nå står oppe i, i etterkant av det tragiske drapet i Sverige. Vi må vokte oss vel for å gjøre en nødvendig og sterk kritikk av foreldede anskuelser til en barrikadering av samfunnet overfor den muslimske befolkningen. For oss er det lett å se dette utenfra, som en kamp mellom unge og gamle verdier. For dem det gjelder, går frontlinjene tett inntil kroppen. Det betyr at vår støtte blir desto viktigere, men det betyr også at vi må unngå å gi de unge en type støtte som de ikke ønsker. Det de ønsker hjelp til, er å unngå tvangsekteskap, helst ved å få foreldrene til å godta det, ikke ved at foreldrene, og muslimer generelt, isoleres som en paria-kaste i det norske samfunnet.

Det må gjøres klart at kvinners likestilling og frigjøring er grunnleggende og ufravikelige rettigheter, at enhver myndig person i alle henseender har rett til å foreta sine egne valg, og at praksiser som tvangsgifte, tvangsmessig omskjæring og æresdrap er utålelige og uakseptable, og vil bli bekjempet med alle rimelige midler. Samtidig må det – i det øvrige – være rom for forskjeller, i like stor grad som det er rom for forskjeller ellers i det norske samfunnet, eksempelvis med tanke på kvinners posisjon innen enkelte kristne samfunn i Norge. Også respekten for disse forskjellene må holdes høyt hevet, uten at den innebærer at vi er enige i alt eller at vi ikke vil forsøke å minske forskjellene. Dette innebærer også at en imam, i like stor grad som en KrF’er, må ha rett til å mene at det norske samfunnet mangler verdier. «Tid for verdier» var ikke imamenes slagord, men KrFs.

En klar stillingtagen er derimot ikke det samme som en debatt som stempler hele befolkningsgrupper, herunder både foreldrene og de unge muslimene selv, som i årevis risikerer å måtte leve med etterdønningene av det svært ensidige bildet som nå skapes av Norges muslimske befolkning.

Morten Tjessem, generalsekretær NOAS