UDI la denne uke fram og kommenterte statistikken for utlendingssaker i første halvår i 2011. I forbindelse med framleggelsen av asyltallene var NOAS i diskusjon med justisminister Knut Storberget i NRK Dagsnytt Atten. Se innslaget her.

NOAS finner det viktig å påpeke at politikken som har ført til færre ankomster til Norge, kombinert med strengere asylvurderinger, gjør at det nå er færre flyktninger som får beskyttelse her i landet.  

Ankomster

Antall søkere på samme nivå: Statistikken over ankomster viser at årets søkertall holder seg ganske nært fjorårets relativt moderate nivå. Årets ankomster fra Nord-Afrika til Sør-Europa, spesielt Italia, har så langt ikke fått noen merkbar innvirkning i Norge. Det er ikke overraskende at få nordafrikanere har funnet veien opp hit. Disse ønsker seg primært til kontinentet, særlig Frankrike, der de ofte har familie og kontakter, samtidig som trolig vet at det er veldig lite sannsynlig at de vil få innvilget opphold i Norge. Fra tidlig i april har dessuten tunisierne blitt sendt rett tilbake til hjemlandet fra Lampedusa.

De som nå søker over Middelhavet kommer til stor del fra sør for Sahara. Mange er østafrikanere, og en del av disse oppholdt seg i Libya på den tiden da Gadhaffi fungerte som portvokter for de europeiske landene, gjennom å hindre asylsøkere og immigranter å ta seg over til Italia. Overfartene med båt er vanskelige og farlige å gjennomføre, og mange har omkommet på veien når de ofte gebrekkelige fartøyene havarer. I tillegg fortsetter italienske myndigheter å søke å hindre ankomster, ved å nå også gjøre avtaler om tilbaketakelse med opprørerne i Libya.

Blant østafrikanerne som kommer over til Italia dominerer somaliere og eritreere, hvorav mange vil ha rett til beskyttelse. De fleste i denne gruppen vil antakelig oppholde seg en periode i Italia – og deretter før eller siden prøve å komme seg videre til andre europeiske land. Dette siden de tidlig vil oppleve (eller bli fortalt) at de ikke har noen framtid i det italienske samfunnet (se NOAS sin rapport om Italia fra tidligere i år). Hvis økonomien i Italia går i bakken for alvor, vil situasjonen bli ytterligere forverret for flyktningene. Noen av de som utvandrer vil sikkert komme til Norge – spesielt da somaliere og eritreere. Det er dermed for tidlig å hevde at omveltningene i Nord-Afrika ikke fører til økte søkertall i Norge, noe også UDI understreker.

Manglende Hellas-effekt: I fjor sommer mente regjeringen at en norsk stopp i Dublin-returer til Hellas ville få enorme konsekvenser, da man syntes å mene at de fleste der nede hadde peilet seg inn mot nettopp Norge. Det ble operert med tall på godt over 50 000 ankomster i året. I fjor høst førte en anmodning fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg at Norge og en rekke andre land stoppet returene til Hellas. Norge valgte da prisverdig nok igjen å realitetsbehandle søknadene til asylsøkere som hadde en registrering i Hellas.

Hvis regjeringens antakelser fra den gang om ”den store asylflommen” hadde vært riktige, skulle en i det minste forvente en viss økning i asylankomster til Norge etter innføringen av denne returstoppen, men dette har uteblitt helt. Dette kan tyde på at antakelsen om at ”alle” vil til Norge ikke er holdbar, og at frykten for en voldsom økning i ankomster er overdreven.

Somalia og Eritrea dominerende søkerland: Et trekk ved statistikken er hvordan eritreere og somaliere har blitt mer dominerende, og nå utgjør rundt 40 prosent av det totale antallet søkere. Dette er nasjonaliteter som over tid har hatt høy innvilgelsesprosent, med bakgrunn i at Eritrea er et brutalt diktatur og at Sør-Somalia i lang tid har vært et svært voldherjet og ustabilt område, nå også hjemsøkt av en enorm humanitær katastrofe. Det er ingen tegn som tyder på noen forbedring av forholdene i disse landene, og derfor er høye ankomster derfra trolig en trend som vil fortsette.

At disse landene preger statistikken viser hvordan vedtakspraksis og oppfatninger om mulighetene til å få opphold er en svært viktig faktor for de som kommer. Og så lenge Norge opprettholder en streng praksis for personer fra andre konfliktområder, som Afghanistan, Irak og de palestinske områdene, samt land preget av betydelige menneskerettighetsbrudd, som Iran, vil denne utviklingen i fordelingen mellom landene etter alt å dømme forsterkes.

Vedtak

Vedtakstallene fra første halvår viser at en større andel av behandlede saker ender med innvilgelse. I de tre siste årene har andelen innvilgelser ligget på rundt 40 prosent, mens den i første halvdel av dette året har økt til nesten 50 prosent. Dette er i tråd med regjeringens målsetning for innstramninger i senere år; at det skal leveres inn færre asylsøknader som ender med avslag.

Baksiden er at det på grunn av nedgangen i antall søknader, faktisk er slik at antallet innvilgelser går ned. Hvis annen halvdel av 2011 blir som den første, blir det tallmessig færre som får opphold i Norge i år. Dette gjelder både asyl/beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag.

Dette innebærer altså at Norge i 2011 faktisk innvilger færre flyktninger beskyttelse enn tidligere. I en situasjon med et økende antall flyktninger i verden, og Norges priviligerte stilling med tanke på ressurser, mener vi dette skurrer kraftig med våre humanitære tradisjoner og ambisjoner.

Som UDI-direktøren tidligere har påpekt er det viktig å være klar over at det ikke er slik at det kun er helt grunnløse søknader, som åpenbart ikke kvalifiserer til beskyttelse, som avslås. Disse er det relativt få av; de fleste som får avslag kommer i stedet fra land og områder der det er reelle problemer angående sikkerhet og menneskerettigheter. Men deres individuelle saker blir da vurdert å likevel ikke tilfredstille kravene som ligger i lovverket, som bygger på kriterier fastsatt i internasjonale konvensjoner.

Dette skillet mellom beskyttelse og ikke-beskyttelse er ikke noe naturgitt, men bestemt av vurderinger foretatt i utlendingsforvaltningen i et samspill med politiske myndigheter. Mange av søknadene vil befinne seg i en problematisk, kontroversiell gråsone mellom åpenbart behov for beskyttelse og åpenbar mangel på det samme. NOAS og andre organisasjoner mener faktisk at myndighetene har gått for langt i restriktiv retning når det gjelder praksisen for flere sentrale land, blant annet ved at det brytes med FNs anbefalinger og i økende grad har blitt henvist til internflukt i hjemlandet.

I sum er det slik at den nåværende asylpolitikk gjør at færre av de som har beskyttelsesbehov velger å søke i Norge, samtidig som en streng asylpraksis gir avslag til flere av de som velger å komme hit. Siden antallet overføringsflyktninger ligger på omtrent samme nivå, blir det samlede resultatet at Norge gir færre flyktninger beskyttelse.

Det er klart at norsk asylpolitikk ikke kan isoleres fra hva som skjer ellers i Europa. En helt egen og annerledes tilnærming fra norsk side vil ikke kunne fungere. Men vi hadde gjerne sett at priviligerte og humanitært orienterte Norge kunne gå foran og kombinere en relativt sjenerøs flyktningpolitikk med det å være en pådriver for å få andre europeiske land til å følge opp sine forpliktelser for flyktningene. Dette har vi sett for lite til; snarere har tendensen i senere år vært at Norge har vært med på å føre an i retning av restriktivitet, i kontrast for eksempel til hva som har vært den svenske tilnærmingen.

Kontakt: Kommunikasjonsrådgiver Ingvald Bertelsen 97563941