På en pressekonferanse hos UDI i dag med statssekretær Pål Lønseth, direktør i UDI Ida Børresen og sjefen for Politiets utlendingsenhet (PU), ble tallene over de som har blitt returnert med tvang og de som har returnert frivillig i 2011 fremlagt.

Totalt  ble 1482 asylsøkere returnert med tvang etter endelig avslag på sin søknad om retur i løpet av 2011 og 1812 returnert frivillig med bistand fra IOM. 

NOAS støtter frivillig retur og ser det som positivt at personer uten beskyttelsesbehov velger å returnere frivillig med bistand fra IOM. NOAS ønsker en styrking av de positive returtiltakene og ytterligere fokus på arbeidet med rådgivning til personer som har fått endelig avslag.

Vi ser det videre som returfremmende at personer i større grad enn i dag får anledning til å arbeide i påvente av en avgjørelse i deres sak.

Vi er også enige med utlendingsforvaltningen og departementet om at retur er et viktig element i en fungerende asylordning. Men NOAS mener det grunn til bekymring for den humanitære situasjonen for de lengstværende asylsøkerne med endelig avslag.

Pål Lønseth tok for seg papirløskampanjen i sitt innlegg og uttalte at retur er det eneste svaret på papirløskampanjen krav om en løsning for asylsøkere med endelig avslag som har bodd her lengst med endelig avslag, uten at retur har vært mulig.

Av asylsøkere med endelig avslag, er etiopiere den største gruppen og de som har vært her lengst.

I 2011 ble ingen etiopiere tvangs returnert i henhold til PU.  I følge Lønset er det ikke klart når en returavtale med Etiopia vil komme på plass.

NOAS kjenner til en stadig større gruppe av etiopiere som har bodd i Norge over 10 år og som på bakgrunn av deres frykt for retur til hjemlandet, velger å leve uten rettigheter i Norge fremfor retur til hjemlandet. Samtidig har de opparbeidet seg en sterk tilknytning og tilhørighet til Norge gjennom arbeid og deltagelse i det norske samfunnsliv.

Av frivillige returer i 2011 var det kun 34 etiopiere som valgt frivillig retur. Dette er også et klart signal på hvor vanskelig den enkelte asylsøker opplever sin situasjon ved retur og deres manglende sikkerhet i hjemlandet.

I 2011 har også iranske, afghanske, kurdiske og palestinske asylsøkere foruten etiopierne,  markert seg i Norge gjennom asylmarsj og teltleir for å sette fokus på deres ekstremt vanskelige livssituasjon i Norge.

En rekke kommuner, blant annet Bergen, Trondheim, Stavanger og Sandnes har fattet vedtak i kommunestyrene om å bedre situasjonen for de papirløse (asylsøkere med endelig avslag). Likevel så synes det ikke som Justisdepartementet være villig til å lytte, og deres eneste forslag til løsning er, retur, retur, retur.

Norge er ikke alene om å ha mennesker som bor i landet uten oppholdstillatelse, men de aller fleste andre land i Europa har gjennomført regulariseringer som har medført at de etter bestemte kriterier har fått innvilget tillatelse til å oppholde seg og arbeide i landet.

Sverige gjennomførte en omfattende regularisering i 2006 som medførte at 17 000 tidligere avviste asylsøkere fikk bli i landet. Nederland gjennomførte sin siste regularisering i 2007, da ca. 30 000 fikk bli, og Belgia sin siste i 2009, med opphold til 25 000 personer.

Storbritannia avsluttet sommeren 2011 behandling av 197 000 restansesaker som har ligget over lengre tid i deres utlendingsforvaltning. Hele 161 000 fikk opphold, mens kun 36 000 fikk avslag. Det som ble vektlagt i avgjørelsene var blant annet botid, alder, tilknytning gjennom arbeid og muligheter for gjennomføring av retur, samtidig som det ble sett hen til om vedkommende hadde begått kriminelle handlinger i landet. Praksisen for innvilgelse ble kraftig endret, slik at 6-8 års botid var tilstrekkelig for å gi tillatelse, mot tidligere 10-12 års botid.

Polen er siste land ut og gjennomfører i disse dager en regularisering av både asylsøkere med endelig avslag og arbeidstagere som ikke har lovlig opphold og arbeidstillatelse.

 
I Norge dreier seg om svært få mennesker sammenlignet med andre land som har gjennomført regulariseringer. Vi har tidligere gjort et anslag på at antallet som har vært i Norge uten lovlig opphold i mer enn fem år, trolig ikke dreier seg om mer enn 1500-3000 personer. Det er forsvinnende få sammenlignet med andre europeiske land. Men for hvert enkelt av menneskene er livssituasjonen dramatisk, og behovet for en meningsfull og realistisk løsning akutt. Vi kjenner til mennesker som har bodd over 15 år på mottak.

Utlendingsforvaltningen fremmet selv et konkret forslag om regularisering allerede i 2003, sammen med Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitet i Oslo. De foreslo at opphold burde kunne innvilges for de som fortsatt er i Norge fem år etter endelig avslag dersom det ikke er tvil om identiteten, og etter åtte år ved tvil. UDI skrev i sin rapport:

”På et eller annet tidspunkt kan det spørres om myndighetene får et ansvar for å skjære igjennom og få satt strek. Uansett opprinnelig årsak, vil tidsmomentet i seg selv reise spørsmål om myndighetenes forhold til menneskerettighetene. Disse må forstås slik at det etter en viss tid, er nødvendig med en ny grundig vurdering hvor man i større grad vektlegger nye momenter slik som: at vedkommende har skikket seg vel, slått rot og tilpasset seg et nærmiljø, etablert nære relasjoner, skaffet seg opplæring og utdannelse, støttes av lokalmiljøet osv.”

Hva gjaldt gjeldende restriktive praksis overfor lengeværende papirløse, uttalte UDI:

”Arbeidsgruppen har stor forståelse for denne restriktive linjen, men vil samtidig understreke at man av humanitære og menneskerettslige hensyn må avveie disse allmennpreventive hensyn mot hensynet til det enkelte menneskes faktiske livssituasjon, når denne situasjon har bestått i en årrekke. Det er en stor belastning å leve i utrygghet i forhold til egen fremtid i mange år gjennom lang tid.”

Vi møter mennesker som tjener ned til 20 kroner timen på det svarte arbeidsmarkedet, og mange blir fanget i en situasjon hvor de er forsvarsløse mot grov utnyttelse.

Det er også et økende antall barn som lever i en slik tilværelse. Over 400 barn har bodd 3 år eller mer i norske asylmottak. Dette er en uholdbar situasjon. Disse barna blir frarøvet sin barndom. Vi ser eksempler på barn med over ni års botid som får avslag etter avslag. De trenger sårt ansvarlige politikere som tør å ta voksne beslutninger for å sikre barnas grunnleggende rettigheter og en meningsfull fremtid.

Norge fremstår stadig mer som et utenforland både hva gjelder å ta humanitære hensyn og pragmatikk.

NOAS mener at ansvarlige politikere nå må våge å tenke annerledes og se på muligheter både for å innføre midlertidige arbeidstillatelser og se på nytt på UDI sitt 8 år gamle forslag om en løsning for de lengeværende asylsøkere med endelig avslag.

NOAS
24.01.12

For mer informasjon ta kontakt med NOAS
Jon Ole Martinsen     404 93 689
Ingvald Bertelsen      975 63 941
Ann-Magrit Austenå   959 26 448