Dawit har levd 19 år som «ikke-eksisterende»
– utenfor det norske samfunnet

“Livet er uutholdelig, og jeg befinner meg i bunnløs fortvilelse etter 19 års papirløs tilværelse.”

Sola skinner imot Dawit i det han tar sitt første skritt på norsk jord. Det er juni 2004. Dawit er 19 år gammel, og kjenner lettelsen spre seg i kroppen i den varme sommerluften utenfor Gardermoen flyplass.

Med seg har han en plastikkpose med to underbukser, en t-skjorte og en genser. Alt han rakk å dra med seg før han måtte flykte fra fengselet i Etiopia.

Eksplosjonen

Tre måneder tidligere var han på jobb i kantina på universitetet i hovedstaden Addis Ababa, da det plutselig smeller høyt.

Gjemt bak kasseroller og kjeler med de andre servitørene, hører han panikken spre seg blant studentene i mathallen utenfor.

Dagen etter braser tre uniformkledde menn inn på universitetskjøkkenet. Dawit blir arrestert og dratt med til politiarresten.

«Hvis du ikke forteller oss sannheten, dreper vi deg». Politiet påstår at Dawit startet eksplosjonen og vil vite hvem han har samarbeidet med.

«Jeg har ikke noe med dette å gjøre. Jeg bare serverer mat», sier Dawit.

For hver gang han åpner munnen, blir slagene hardere. Men Dawit nekter å si det de ønsker å høre.

Første dag i Norge

Dawit føler seg overraskende rolig der han sitter på toget på vei til Oslo Sentralbanestasjon.

For noen dager siden hadde han så vidt hørt om Norge. Men da han ble fortalt at det lille landet langt i nord er verdenskjent som menneskerettighetenes foregangsland, bestemte han seg raskt for hvor han ville dra.

For et øyeblikk glemmer han panikken, mørket og følelsen av å bli filleristet til døde mellom fruktkassene i lastebilen på vei til Kenya.

Mens toget farer forbi åpne sletter og jorder med sjarmerende trehus han aldri har sett lignende før, drifter tankene på alt han skal gjøre – bare han får opphold.

Han drømmer om å fullføre videregående skole. Studere. Stifte familie. Få seg en jobb.

Dawit vil jobbe med mennesker. Hjelpe andre som har vært gjennom noen utfordringer i livet, sånn som han selv. Og kampen for frihet, demokrati, for landet sitt. Den skal han fortsette her.

«Siden Norge er verdenskjent som menneskerettighetenes foregangsland, er det uforståelig at jeg har levd i landet på denne måten uten noen som helst rettigheter i så mange år.

Asylintervjuet

Dawit har fortalt absolutt alt. Om hvordan han ble involvert i kampen mot diktaturregimet i jobben som kjøkkenassist på universitetet. Om de hemmelige møtene med studentene på campus. Og om torturen og piskeslagene i fengselet.

Han føler seg utslitt, men likevel lettet over at han husket så mye og klarte å forklare seg så detaljert.

Der og da har Dawit ingen anelse om at det han forteller er avgjørende for hans liv og fremtid. Det forstår han etter hvert som flere av beboerne på mottaket får et brev, som enten får dem til å gråte av glede eller knekke sammen i sorg.

Svaret

Fra vinduet på asylmottaket, ser han trærne gå fra å være gule og røde til å bli grønne igjen, før han også endelig en dag får beskjed om at brevet har kommet.

Dawit har akkurat fylt 20 år, og har ventet i 10 måneder på svar fra UDI.

«Skal jeg åpne det?» spør den eldre damen Grete som arbeider på mottaket.

Dawit kan ikke lese norsk, så han er glad for at hun spør.

«Jeg rømte fra fengselet i Etiopia. Senere fikk jeg vite at en slektning hadde betalt en fengselsvakt som gjorde rømmingen mulig, mot at jeg skulle forlate landet umiddelbart og aldri returnere igjen.»

Alt er grått

I to uker sitter Dawit på rommet på asylmottaket og ser ut på regnet som aldri tar slutt.

Før han kom til Norge, hadde han skiftet mellom å leve i isolasjon og i en overfylt celle med stank av urin og blod. Likevel føler han seg mer fanget, maktesløs og alene nå, enn noen gang før.

«Du må komme deg ut, Dawit. Du kan ikke bare sitte her». Grete forteller han at det fortsatt er håp. «Du har rett på bistand. Du kan klage», sier hun.

Dawit hadde grått i armene til Grete inne på mottakskontoret da hun leste svaret fra UDI. I brevet sto det at norske myndigheter ikke vil gi han beskyttelse, men han forstod ikke hvorfor.

Hvordan kunne de mene at det var trygt for ham å returnere?

19 år senere

Klokken nærmer seg seks, og Dawit vet ennå ikke hvor han skal sove i natt.

Vinteren i Norge er tøff. Han kan ikke bare vanke rundt fra sted til sted, og sove i parken som han ofte gjør om sommeren.

Alt må planlegges. Kjøper han en bussbillett, har han ikke penger igjen til mat. Blir han syk, må han velge mellom smertestillende eller å holde seg mett.

Og vinterkulda. Den hater han. Han legger seg heller sulten enn å stille seg i matkøen til Fattighuset, som det siste året har blitt lengre enn noen gang.

Heldigvis har han gode venner som bytter på å gi han husly. Men Dawit er lei av å føle seg til bry. Skamfull over å leve på andre.

I løpet av de siste årene, har han flere ganger vurdert å bare gjøre en ende på alt.

«Det er et paradoks at et demokratisk land som Norge lar meg være rettsløs resten av livet. La meg i det minste få lov til å bidra til samfunnet.»

Knuste drømmer

Dawit kunne virkelig ønske at norske myndigheter hadde rett. Savnet etter maten, vennene og det kristne fellesskapet er til tider uutholdelig – fortsatt etter så mange år.

Da Abiy Ahmed ble statsminister i Etiopia i 2018, fikk Dawit håp om å kunne reise hjem.

Den nye statsministeren gjennomførte omfattende omveltninger, og ble til og med tildelt Fredsprisen for sin innsats. Men dessverre ble det ikke den varige endringen med demokrati, ytringsfrihet og fred som alle hadde håpet på.

Det nye regimet tok tvert om brutaliteten til et nytt nivå.

19 år har gått siden Dawit satt på toget på vei til Oslo og dagdrømte om hvordan livet kanskje kunne bli. I dag, som 38-åring, bærer han fortsatt på de samme drømmene som da han kom til landet som ung mann.

I fengselet i Etiopia hadde han forberedt seg på å tilbringe sine siste dager. Bli henrettet eller banket til døde, i likhet med flere av de andre politiske aktivistene han delte celle med.

Men aldri hadde han trodd at Norge var stedet han skulle bli fanget, miste sin frihet og så mange år av livet – i bunnløs fortvilelse og sorg.