Av advokat Frode Sulland og advokatfullmektig André Møkkelgjerd

Debattinnlegget ble publisert i Dagbladet 26. november 2019

Dagbladet påpeker på lederplass 21. november at den nåværende fri rettshjelpsordningen fører til klassejustis i Norge, og at det ikke er lovene som setter skiller, men den økonomiske muligheten til å få sin rett.

UDI-direktør Frode Forfang uttalelser til media (Aftenposten 12. og NRKs Torp 13. november) i forbindelse med utvisningssaken til Mahsa Aghabararian, er et illustrerende eksempel.

Aghabararian skulle utvises fra Norge, til tross for at hun har en seks måneder gammel norsk datter som hun fortsatt ammer. Saken har på en god måte fått frem de mangelfulle vurderingene som utlendingsforvaltningen gjør av barnets beste i utvisningssaker. Det er bra at UDI omgjorde et klart feilaktig vedtak og at UDI-direktøren til Aftenposten varsler gjennomgang av interne retningslinjer. Men saken viser at ressurssterke enkeltmennesker har muligheter som mindre ressurssterke utlendinger ikke har, til å påvirke både utfallet av sin egen sak og innholdet i regelverket gjennom media.

På spørsmål fra Aftenposten om det må medieoppslag til for at UDI skal gi saker en ny gjennomgang, svarer Forfang at «De aller fleste enkeltsaker som ender i mediene, fører ikke til omgjøring av vedtaket. Men ser vi at vi burde fattet en annen avgjørelse, skal det i hvert fall ikke handle om prestisje.» Det er betryggende at direktøren ikke vil la det gå prestisje i mediesaker, selv om Forfang ikke vil innrømme at UDI har begått en «åpenbar feil».

På spørsmål om det er grunn til bekymring for dem som ikke er like ressurssterke, svarer Forfang at «Når det gjelder utvisningssaker etter brudd på utlendingsloven, har alle rett til fri rettshjelp. Da kan man få hjelp fra en advokat.»

Det Forfang sier er helt riktig. Men han svarer ikke direkte på spørsmålet. Fra svaret får man gå ut ifra at UDI-direktøren mener rettsikkerheten i slik saker generelt er god nok. Men når han gir uttrykk for at de mindre resurssterke kan få hjelp av advokat, bør det samtidig opplyses om hvor mye rettshjelp de som omfattes av fri rettshjelp kan få i slike saker.

Etter stykkprisforskriften dekkes bistand til forhåndsvarsel om utvisning med 3 timers advokatarbeid. Gjelder det en familie, gis det kun én time for ektefellen, så totalt fire timer for foreldrene. Det gis også én time per barn mellom 14 og 18 år. En familie med to voksne og to barn vil gi totalt seks timers advokatbistand. Dersom UDI fatter vedtak om utvisning gis det én times advokatbistand til å klage.

Advokater kan søke om å få dekket mer arbeid enn dette, men bare hvis det brukes mer enn dobbelt så mange timer som stykkprisen. Det er advokaten som bærer risikoen for om han får lønn for merarbeidet. Fylkesmannen som avgjør hva som skal utbetales skriver konsekvent i sine vedtak at «stykkprissatsen som er fastsatt til for eksempel 3 timer, er ment å dekke inntil 6 timer bistand i saken». Fylkesmannen nevner også ofte at «det som hovedregel ikke skal innvilges mer enn 2-3 ganger stykkprisen».

Dette er altså omfanget av bistanden de fleste utlendinger kan forvente å få i en utvisningssak. Advokatbistanden Aghabararian har fått i denne saken er nok langt større enn for de som får fri rettshjelp. Svaret på Aftenpostens spørsmål på om det er grunn til bekymring for rettsikkerheten til dem som ikke er like ressurssterke er derfor et klart «ja».