«Regjeringens forslag om å gjeninnføre forsørgerkravet for dem som har fått opphold på humanitært grunnlag er et tiltak som skrur tiden tilbake, ved å forkaste det viktigste prinsippet som ble etablert gjennom utviklingen av norsk asylpolitikk på 90-tallet: Den grunnleggende rettigheten for mennesker på flukt til å leve i trygghet sammen med sine nærmeste familiemedlemmer.»
Det kan se ut som Bondevik-1-regjeringens humane innsats i asylpolitikken nå gradvis nulles ut av Bondevik-2. Tilstrømningen av grunnløse asylsøkere fra Øst-Europa har vist nødvendigheten av en differensiert asylpolitikk. Men hensikten må være å sikre forhold hvor vi kan opprettholde en grunnleggende humanitet overfor mennesker som virkelig er på flukt. Regjeringens forslag om å gjeninnføre forsørgerkravet for dem som har fått opphold på humanitært grunnlag er alt annet enn en differensiert tilnærming, når man vet at 70-80 prosent av dem som har fått opphold på humanitært grunnlag de siste par årene er fra Afghanistan, Somalia, Irak og Kosovo. Det er et tiltak som skrur tiden tilbake, ved å forkaste det viktigste prinsippet som ble etablert gjennom utviklingen av norsk asylpolitikk på 90-tallet: Den grunnleggende rettigheten for mennesker på flukt til å leve i trygghet sammen med sine nærmeste familiemedlemmer.

Det er viktig å merke seg at det er det unntaket man har hatt for ektefelle og barn som Regjeringen vil fjerne. For andre slektninger er det allerede forsørgerkrav. Unntaket for ektefeller og barn ble innført i 1997. Man så at forsørgerkravet, snarere enn å styrke integreringen, hadde virket hemmende på integreringsevnen. Før det fikk vi se nok tilfeller av hva det betyr at mennesker som har flyktet fra krig eller diktaturer må leve i en årrekke uten sine nærmeste, med en knugende frykt for deres trygghet i hjemlandet og en intens opplevelse av ansvar for dem, og maktesløshet. Samtidig er de nye i det norske samfunnet, de skal lære seg språket og kulturen, komme ut i arbeid, bygge opp livet på nytt; en del er også analfabeter. Veien fram til en jobb med god nok inntekt til å forsørge ektefelle og barn kan være lang. Den blir desto lengre når man må gå den alene. Hva slags integrering er det snakk om når hvert menneske skal etablere et liv alene i møtet med det nye samfunnet, fraskilt fra de menneskene som bør ha sin naturlige og sentrale plass i det livet?

Kommunaldepartementet begrunner endringsforslaget med at det er forsørgerkrav i de fleste europeiske land – med unntak blant annet av Sverige. Departementets forslag innebærer imidlertid at man legger seg vesentlig lavere enn det europeiske nivået. Norge har gjennom mange år fått kritikk internasjonalt for nesten ikke å gi asyl. Asyl innebærer blant annet at man, gjennom Flyktningkonvensjonen, er garantert familiegjenforening uten forsørgerkrav. Når de rettighetene som følger med en oppholdstillatelse på humanitært grunnlag nå skjæres inn til beinet, blir det dermed desto mer alvorlig at Norge til stadighet gir opphold på humanitært grunnlag til personer som i andre europeiske land ville ha blitt gitt asyl. Det er med andre ord ikke bare snakk om tilpasning fra Norges side. Det er snakk om å bidra til å sette de europeiske standardene for behandling av mennesker på flukt stadig lavere.

Av Guro Fjellanger, styreleder NOAS