Utlendingsnemnda og UDI har besluttet å stanse behandlingen av asylsøkere fra Irak på grunn av den spente og uavklarte situasjonen i landet. Den usikkerheten som irakiske asylsøkere i Norge per i dag opplever med tanke på utviklingen i sitt hjemland, får dermed følge av den nye usikkerheten i forhold til deres situasjon i Norge.
Både før, under og etter krigen i Afghanistan mot Taliban fortsatte norske utlendingsmyndigheter å behandle og innvilge asylsøknader fra afghanere nettopp på grunn av den spente og uavklarte situasjonen i landet. Beslutningen om å fryse behandlingen av irakernes asylsøknader innebærer en klar og utvilsom forskjellsbehandling. Det skulle ikke være noen grunn til ikke å vise irakere den samme forståelse som man viste afghanerne.

Det er åpenbart at utlendingsmyndighetene øyner en mulighet til å avslå en del av sakene, dersom det blir krig og dersom man etter krigen får en rolig og stabil situasjon. Som i Afghanistan kan man imidlertid ikke regne med at situasjonen umiddelbart vil stabilisere seg. Etter en eventuell krig vil Irak antagelig være preget av politisk uro og av en prekær humanitær situasjon. Det vil kort sagt ta lang tid før man kan sende noen tilbake til Irak.

For kurderne fra Nord-Irak er situasjonen i Norge kanskje verst. Mange har vært her i over fire år. Overgrepene som har blitt begått mot dem har blitt brukt av amerikanske myndigheter til å legitimere krigføring – 180 000 kurdere ble drept i Anfal-aksjonen i 1988, 4 000 landsbyer ble jevnet med jorden. Den behandlingen kurderne har fått i Norge har på ingen måte reflektert at det er snakk om et folk som har vært utsatt for en av de verste folkeforfølgelsene i vår samtid.

Utlendingsmyndighetene har lenge vist til at mange kurdere har reist til Nord-Irak, men har brukt dette argumentet for langt mer enn det er verdt. Det er en grunnleggende logisk feil å anta et fordi noen kan reise til Nord-Irak kan alle reise dit. Det avhenger av hvem man er og hva slags bakgrunn man har. I dagens situasjon er argumentasjonen uansett meningsløs. At alle som har forlatt Nord-Irak har gjort det på grunn av en sterk frykt for fremtiden, er åpenbart. Når verden nå kanskje står overfor en krig, er det igjen dette som må være det sentrale.

Både norske politikere og den norske befolkning har vist sin omsorg for den usikre situasjonen til sivilbefolkningen i Irak. Det er å håpe at de vil vise den samme omsorgen for den usikre situasjonen til den irakiske sivilbefolkningen som befinner seg i Norge som asylsøkere.

Morten Tjessem, generalsekretær NOAS