Ikke kun et spørsmål om moral
Det er hyggelig å se at jussprofessor og UDI-gransker Hans Petter Graver i Dagbladet torsdag 28.2 mener at de 200 irakerne (”MUFere”) som var utgangspunktet for UDI-skandalen i 2006, bør få opphold i Norge. Gravers påpekning av at ”Disse menneskene er blitt rammet av en lang historie av politisk og administrativ beslutningsvegring, maktkamp og demonstrasjonsbehov”, understreker nettopp svikten i den rådende juridiske (eller kanskje snarere politiske?) tilnærming til disse sakene – nemlig at man nekter å erkjenne at dette er en gruppe som har vært i en helt spesiell og utsatt situasjon i sine 9 år i Norge, og at det ikke er mulig å sammenligne dem med andre saker. Å avslå sakene med henvisning til ”praksis” er derfor ikke logisk holdbart.
Det er hyggelig å se at jussprofessor og UDI-gransker Hans Petter Graver i Dagbladet torsdag 28.2 mener at de 200 irakerne (”MUFere”) som var utgangspunktet for UDI-skandalen i 2006, bør få opphold i Norge. Han begrunner dette ut fra en rimelighetsvurdering og viser til den helt spesielle situasjonen denne gruppen har vært i siden de ankom Norge for ni år siden. Graver framholder imidlertid nå som i 2006 at det juridisk sett ikke er grunnlag for oppholdstillatelse etter lovens bestemmelse om ”sterke menneskelige hensyn”. Han viser til Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) sin argumentasjon om at MUFerne skal behandles likt med andre saker og at det da ikke foreligger oppholdsgrunnlag.
Den forskriften som nå er spesiallaget for denne gruppen sier blant annet at botid i Norge ”ikke alene skal tillegges avgjørende vekt” i vurdering av oppholdsgrunnlag. Denne bestemmelsen er ifølge AID forklaringen på at 2/3 av de behandlede sakene nå er avslått. Det framstår som om noen skulle ha ment at det ikke er andre vesentlige forhold enn botid som kan begrunne at opphold bør innvilges. Det er ikke tilfelle.
Gravers påpekning av at ”Disse menneskene er blitt rammet av en lang historie av politisk og administrativ beslutningsvegring, maktkamp og demonstrasjonsbehov”, understreker nettopp svikten i den rådende juridiske (eller kanskje snarere politiske?) tilnærming til disse sakene – nemlig at man nekter å erkjenne at dette er en gruppe som har vært i en helt spesiell og utsatt situasjon i sine 9 år i Norge, og at det ikke er mulig å sammenligne dem med andre saker. Å avslå sakene med henvisning til ”praksis” er derfor ikke logisk holdbart. Det kan kun gjøres hvis man velger å se bort fra sakenes helt spesielle karakter – noe som forvaltningsrettslig selvsagt er høyst problematisk. Utlendingslovens bestemmelse om ”sterke menneskelige hensyn” inneholder et vidt rom for skjønn og aktuelle rettskilder gir ingen klare avgrensninger. Det ”disse menneskene er blitt rammet av” er relevant i juridisk sett og ikke bare, som Graver framstiller det, fra et moralsk perspektiv.
Morten Tjessem, generalsekretær NOAS