fbpx
top

Idealer og virkelighet i europeisk asylpolitikk

Etter en lang periode med protester fra FN og menneskerettighetsorganisasjoner, basert på en massiv dokumentasjon av hårreisende og umenneskelige forhold for asylsøkere i Hellas, har Utlendingsnemnda endelig besluttet å krype til korset og på ny innføre en midlertidig stopp i returene til landet.
Etter en lang periode med protester fra FN og menneskerettighetsorganisasjoner, basert på en massiv dokumentasjon av hårreisende og umenneskelige forhold for asylsøkere i Hellas, har Utlendingsnemnda endelig besluttet å krype til korset og på ny innføre en midlertidig stopp i returene til landet.


Av Sylo Taraku, seniorrådgiver i NOAS og medlem i ”The Asylum Systems Core Group” i ECRE (European Council on Refugees and Exiles).

En iransk jente på 24 år fortalte nylig NOAS om sine traumatiske opplevelser i en interneringsleir på den greske øya Patmos. Der var hun en av fire enslige jenter som måtte sove sammen med flere titalls menn, uten noen form for beskyttelse. Fangevokterne som skulle verne dem utsatte i stedet jentene for seksuell trakassering. Forholdene ble dokumentert av jenta ved at hun filmet med sitt mobilkamera. Deretter søkte hun seg til Norge, hvor de tre søstrene hennes bor, men siden hun var registrert i Hellas bestemte norske myndigheter at hun måtte sendes tilbake.

Hennes bakgrunn fra hjemlandet var uten interesse for norske myndigheter så lenge saken ble regnet som en såkalt ”Dublin-sak”. Dette innebærer at saken ikke  realitetsbehandles her. Norske myndigheter la i stedet til grunn at hun ville få en tilstrekkelig god behandling i Hellas. Denne og hundrevis av andre lignende saker viser urettferdigheten og kynismen som har preget store deler av praktiseringen av Dublin II-forordningen. Fordi Norge ikke ønsker å tiltrekke seg asylsøkere som kommer til Hellas, ble denne sårbare jenta ofret ved å bli sendt tilbake til et liv på gata i greske byer, med fare for nye overgrep.

Dublin-regelverket
Dublin II-forordningen er et EU-regelverk, som også Norge, Island og Sveits har sluttet seg til. Forordningen fastsetter hvilket medlemsland som er ansvarlig for å behandle en asylsøknad som er fremmet i et av landene som regelverket omfatter. Hovedprinsippene i forordningen er at ansvaret for behandlingen av en asylsak pålegges det landet der asylsøkeren ble registrert først. Dette kan være landet som gjorde det mulig for utlendingen å søke om asyl gjennom å utstede et Schengen-visum, eller landet der en ulovlig grensepassering fra et tredjeland fant sted. En felles elektronisk fingeravtrykksbase, Eurodac, er det sentrale hjelpemiddelet for å få kjennskap til om en asylsøker allerede har vært i et annet Dublin-land.

Formålet med Dublin II-forordningen er først og fremst å sikre at en asylsøker skal få sin sak behandlet i ett, og bare ett, land. På denne måten forhindres situasjoner der asylsøkere blir sendt frem og tilbake uten at noen av landene behandler søknaden (”refugee in orbit”). I tillegg blir det umulig for samme person å søke asyl i flere medlemsstater etter hverandre, noe som betegnes som ”asylshopping”. En annen viktig målsetting er å sørge for at familier ikke splittes.

Et viktig premiss for Dublin-forordningen er at beskyttelsesvurderingen og behandlingen av asylsøkere er tilnærmet lik i alle land som deltar. Alle er på lik linje forpliktet av Flyktningkonvensjonen og andre relevante menneskerettighetskonvensjoner. EU-land er i tillegg forpliktet av EUs asyldirektiver. Systemet er basert på en gjensidig tillit mellom samarbeidslandene, og er avhengig av at alle respekterer sine forpliktelser.

Samme regelverk – ulik praksis
Problemet med dette premisset er at europeiske land på langt nær har kommet så langt i harmoniseringen av asylpolitikken som Dublin-forordningen forutsetter. Dette viser seg blant annet gjennom de enkelte landenes innvilgelsesprosent: I 2009 fikk77% av irakiske asylsøkere bli i Tyskland, mot 19% i Norge. Samme år fikk 82% av afghanske asylsøkere bli i Frankrike, mot 50% i Norge. Av de somaliske asylsøkerne fikk 96% bli i Finland, men kun 7% fikk bli i Spania. I Hellas er innvilgelsesprosenten for alle grupper samlet mindre enn 1%. Et tydelig bilde på at er tilfeldigheter – i form av hvilket land asylsøkeren havner i – som avgjør om personen får beskyttelse.

Dublin-forordningen fratar asylsøkerne muligheten til å søke i det landet hvor det er størst sjanse for å få beskyttelse. Et annet eksempel på manglende harmonisering av den europeiske asylpolitikken er forskjellene i de enkelte landenes mottaksforhold. Mens Norge tilbyr alle asylsøkere en mottaksplass under asylprosessen, er dette langt unna å være tilfelle i land som Italia og Hellas. Systemet skaper også en urettferdighet i forholdet mellom nasjonene. Erfaringene så langt viser at Dublin-forordningen legger en uforholdsmessig stor byrde på de søreuropeiske landene som grenser til land utenfor Europa, og da spesielt Hellas og Italia som de aller fleste asylsøkere som kommer til Europa må reise gjennom. Disse landene opplever følgelig et betydelig antall ankomster, som spesielt Hellas ikke har kapasitet til å håndtere. Landet er rammet av økonomisk krise, og det i utgangspunktet underutviklede greske asylsystemet står nå på randen av total kollaps. 

På denne bakgrunn kan det konkluderes med at forutsetningene som ligger til grunn for Dublin-samarbeidet ikke er oppfylt. Dette var grunnen til at en rapport om asylforholdene i Hellas utarbeidet av NOAS, i samarbeid med den norske og den greske Helsingforskomiteen, i 2008, ble gitt tittelen ”Et uverdig sjansespill om asyl i Europa”. Dette er dessverre fortsatt, og i enda større grad, beskrivende for dagens situasjon.

Folkerettstridig returpraksis
Med Utlendingsnemndas returstopp til Hellas er det foreløpig pause for en praksis som har levnet norske utlendingsmyndigheter liten ære. Denne gangen er imidlertid ikke stoppen begrunnet i at situasjonen i Hellas har forverret seg, men i at Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har gitt beskjed om at alle Hellas-sakene de nå mottar vil bli gitt en såkalt Rule 39-beslutning – en beordring om stopp i utsendelse. Bakgrunnen for denne beslutningen er en prinsipiell domstolsavgjørelse om returneringer til Hellas som er like om hjørnet, i en sak som angår en asylsøker som ble henvist tilbake til Hellas fra Belgia. Det er blant annet denne situasjonen som har ført til at land som Nederland og Storbritannia har valgt å stoppe returneringer til Hellas. På bakgrunn av dette er det derfor ingen stor overraskelse at også Norge beslutter å stanse returene. At Norge skulle ignorere Menneskerettighetsdomstolens anmodning ville være uhørt, og vakt berettiget oppsikt.
Norge har i de senere årene gått fra å være et foregangsland for en human tilnærming til Hellas-problematikken til å nærmest være en pådriver for returneringer til Hellas. Dette gjelder både omfanget og strengheten i vurderingene. I 2010 har Norge tronet øverst på listen over antall tilbakesendelser, i tillegg til at det stadig har blitt vanskeligere å få innvilget unntak for sårbare asylsøkere.

Dublin-forordningen inneholder nemlig to viktige unntaksbestemmelser: Den såkalte ”suverenitetsklausulen” (art 3(2)) og ”humanitetsklausulen” (art. 15). I henhold til disse bestemmelsene er en stat ikke bundet til å overføre en asylsøker til et annet medlemsland, som for eksempel Hellas. Problemet er at disse sikkerhetsventilene i forordningen i liten grad har blitt benyttet av medlemslandene.
Klausulene er ment å brukes nettopp i slike saker som den til den iranske jenta  som har tre søstre i Norge som hun er avhengig av. Alternativet for henne er et ubeskyttet liv på gata eller i interneringsleire i Hellas, eller retur til Iran uten at hennes beskyttelsesbehov i det hele tatt blir vurdert.
Etter å ha undersøkt tilfeller av illegale deportasjoner av asylsøkere fra Hellas til Tyrkia, har NOAS, Den norske Helsingforskomiteen og den greske organisasjonen Aitima konkludert i sin rapport fra 2009, ”Out the Back Door – The Dublin II Regulation and illegal deportations from Greece”, at anvendelsen av Dublin-forordningen overfor Hellas kan være folkerettsstridig. Denne konklusjonen støttes av professor James Hathaway, som er blant de fremste ekspertene på flyktningrett i verden. I sitt foredrag under UDIs vårkonferanse i år, understreket han at stater som skal sende en asylsøker til et tredjeland er ansvarlig for å gjøre en svært grundig undersøkelse av at søkeren får den beskyttelsen han eller hun har krav på. Hellas er et skoleeksempel på en stat man absolutt ikke kan returnere asylsøkere til, og Norge bryter klart internasjonal rett, slo Hathaway fast.
Det gjenstår å se hva Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg vil konkludere med, men at de anmoder om midlertidig stopp tyder på at også de vurderer returene som et mulig brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Reform av Dublin-regelverket
Etter mye kritikk fremmet EU-kommisjonen i 2008 et forslag til revidering av forordningen. Forslaget om en Dublin III-forordning har stort sett blitt positivt mottatt av EU-parlamentet, og for tiden foregår seige og vanskelige forhandlingsrunder mellom parlamentet og medlemslandene (Rådet). Det er altså forlengst igangsatt en revideringsprosess, der et av temaene er muligheten for å suspendere returer til land som ikke overholder forpliktelsene som forutsettes eller som i en tidsbegrenset periode ikke har kapasitet til å håndtere asylankomstene. Med tanke på mangelen på en koordinert reaksjon i forhold til problemene i Hellas har Kommisjonen foreslått at den selv får myndighet til å bestemme midlertidig returstopp. Dette er møtt med lunkenhet fra flere land i unionen, som trolig frykter at land som Hellas skal få slippe for billig unna.
Men prosessen pågår, og som utenforland har Norge begrenset mulighet til å påvirke. Det må her minnes om at Dublin-avtalen i utgangspunktet er en avtale mellom EU-landene, der land som Norge og Sveits er assosierte medlemmer. Dette innebærer at beslutningene om avtalens framtid og hvordan den skal revideres gjøres uten Norges deltakelse. Norge blir riktignok orientert av Europakommisjonen om diskusjonene i EU, og kan i den forbindelse komme med innspill, men, som med alt annet som angår unionen, er ikke Norge med blant beslutningstakerne.

Harmonisering og ansvarsfordeling
Uansett hvordan en kommende Dublin III-forordning til slutt vil se ut, vil den fortsatt bære preg av et urettferdig system så lenge europeiske land ikke klarer å harmonisere sin asylpolitikk. Dette viser seg å være vanskelig i en situasjon der hensynet til ikke å fremstå som attraktive for asylsøkere, og på den måten unngå å tiltrekke seg et ”uforholdsmessig antall” asylsøkere, er et dominerende hensyn for flere land, og deriblant Norge. Derfor har også spørsmålet om en mer rettferdig ansvarsfordeling for asylsøkere som kommer til Europa, og solidaritet mellom landene, blitt satt på EUs agenda. Dette kan skje ved å gjenbosette flyktninger fra land som Malta eller Hellas, men også ved finansiell og annen praktisk støtte. Her kan og bør Norge være en stor bidragsyter. Privilegerte land som Norge har gode forutsetninger og dermed et moralsk ansvar for å ta sin del av ansvaret, og vel så det.


Denne artikkelen har blitt publisert i januar 2011 i tidsskiftet «PREMISS» som utgis av «Ungdom mot EU».