Regjeringen har forklart flere tvangsreturer til Afghanistan i fjor med at det «åpnet seg returmuligheter». På bakken ble situasjonen i Afghanistan bare forverret. Det er tre hovedårsaker til at afghanske myndigheter nå vil stanse tvangsreturer til landet.

I et innlegg i Bergens tidende, forklarer Arne Strand, assisterende direktør ved Chr. Michelsens Institutt hvorfor afghanske myndigheter nå ber europeiske land revurdere den tvungne returen av familier og barn.

Returavtalen inngått mellom Afghanistan, Norge og FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) gir afghanere med avslag på asylsøknad i Norge to valg: Assistert retur med økonomisk bistand, eller tomhendt tvangsretur til Kabul. Det er stor forskjell mellom de som velger assistert retur, som gjør dem bedre forberedt for hjemkomsten. De får et kontantbeløp når de kommer til Kabul, og kan søke tidsavgrensa støtte til dekning av husleie. De får økonomisk støtte i seks måneder til å enten etablere egen virksomhet, ta utdanning eller sikre seg jobb. For barnefamilier øker støtten i takt med tallet på familiemedlemmer.

Fra 2012 til juni 2014 benyttet 383 familier seg av dette tilbudet, inkludert 12 familier med i alt 41 medlemmer. De som blir tvangsreturnert har følge med norsk politi til Kabul, og det eneste afghanske styresmakter kan tilby er losji i en kort periode. Det er den tvungne returen av familier og barn Afghanistan nå vurderer å stanse, og derfor ber om reforhandling av returavtalen.

Les her resten av Arne Strands innlegg om tvangsretur av afghanske barn og tre hovedgrunner til at afghanske myndigheter nå sier stopp.