Den sentrale påstanden i kritikken mot Utlendingsdirektoratet og tidligere direktør Trygve Nordby er at de etablerte en ny, liberal praksis som åpenbart skulle ha vært klarert med Kommunaldepartementet først. Dersom denne påstanden ikke stemmer, er kritikken mot UDI uten grunnlag.
Det er nå på høy tid at denne debatten roes ned. Ingen statshemmeligheter er utlevert til Sovjetunionen, ingen sov på vakt da Norges farligste menn rømte fra fengsel. Det som har skjedd, er at 182 kurdere fra Nord-Irak har blitt innvilget oppholdstillatelse under omstendigheter som er langt mer komplekse, langt mindre problematiske og langt mindre oppsiktsvekkende enn hva som har blitt politisk gangbart.

Dette er de konkrete omstendighetene: Kommunalminister Erna Solberg etablerte i 2005 en forskrift som tilsa at kurdere som i 2000 ble innvilget midlertidige oppholdstillatelser (MUF) og som per 1. april 2005 var i arbeid, nå kunne innvilges ordinær oppholdstillatelse. Når det etableres en ny forskrift, må det også etableres en praksis for hvordan man vurderer grensetilfeller, i rommet mellom forskriften og eksisterende regelverk. Det sentrale dokumentet i striden er derfor et praksisnotat om grensetilfellene som ble utarbeidet internt i UDI og som ble godkjent av Trygve Nordby. Spørsmålet er: Ble det virkelig etablert en ny praksis som avviker klart og tydelig fra annen praksis i UDI, slik at det var påkrevd å varsle departementet?

Svaret er nei – og det er i alle fall mer enn godt nok grunnlag for å oppfatte det slik. Et eksempel på en kategori som UDI har valgt å innvilge oppholdstillatelse i henhold til praksisnotatet, er kurdere som var enslige mindreårige da de kom til Norge. Mens enslige mindreårige fra alle andre nasjonaliteter normalt har fått en ordinær oppholdstillatelse, fikk enslige mindreårige kurdere kun midlertidige oppholdstillatelser. Dette innebar en klar forskjellsbehandling, noe UDI påpeker i sitt praksisnotat. Når UDI nå valgte å innvilge oppholdstillatelse til disse, dreier det seg ikke om å etablere en mer liberal praksis enn for andre grupper, men om å gi dem det vedtaket de ville ha fått seks år tidligere dersom de hadde vært afghanere, tsjetsjenere eller iranere.

Det er et krav i Solbergs forskrift at man må være i arbeid for å få oppholdstillatelse. Men hva med uføre/handikappede, pensjonister og kvinner i omsorg? Dette er grensetilfeller, ettersom de knapt kan klandres for ikke å være i arbeid. Det er derfor en nøktern og på ingen måte bemerkelsesverdig praksis fra UDIs side at disse kategoriene kunne gis opphold ut fra den ordinære bestemmelsen i utlendingsloven om ”sterke menneskelige hensyn”. Et spesifikt eksempel er en mann som ble arbeidsufør i en arbeidsulykke. Ettersom han ikke var i arbeid, tilfredsstilte han ikke forskriftens krav. Å avslå vil kunne fremstå som svært urimelig, all den tid det er åpenbart at han ikke er uten arbeid av eget ønske.

Et annet grensetilfelle er personer som har et konkret arbeidstilbud og derfor vil være i arbeid kort tid etter forskriftens datoer. Det er da snakk om personer med vilje til å forsørge seg, som en norsk arbeidsplass ønsker å nyttiggjøre seg av, og som faktisk snart vil være selvforsørgede. Igjen er det vanskelig å se at dette er en praksis som på åpenbart vis skulle stride med forskriftens intensjon. Dermed innvilget UDI ut fra ”sterke menneskelige hensyn”.

UDI gjorde det som er deres oppgave, nemlig å arbeide ut fra forskriften, og i grensetilfeller ut fra forskriftens intensjoner sammenholdt med øvrig regelverk. UDIs nærmere kriterier var nøkterne, nyanserte og på ingen måte oppsiktsvekkende eller påfallende liberale. UDI fikk heller ingen konkrete signaler om at dette ville være å gå for langt. Det var heller ikke slik at UDI sto uten anledning til å utøve skjønn. I et rundskriv fra departementet av februar 2005 står det: ”Det understrekes at personer som tidligere har hatt MUF-tillatelser fortsatt kan gis opphold etter utlendingsloven § 8 annet ledd dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn, for eksempel på grunnlag av sykdom”. Hvor mye avvek man fra dette når man innvilget opphold til eksempelvis uføre?

Tidligere og nåværende politisk ledelse har naturligvis full anledning til å mene at UDI skal avklare alle slike praksistilfeller med departementet først. Straks etter at den nye styringsmodellen var på plass i september 2005, kan det imidlertid ikke ha vært åpenbart at departementet virkelig hadde en slik detaljstyring i tankene. Gitt det skjønnsrommet UDI generelt er levnet, er det også vanskelig å se hvordan UDI kunne forvente at det akkurat for denne gruppen skulle stille seg svært annerledes.

Heller ikke dersom man går igjennom beskrivelsene av UDIs rapporteringsplikt i høringsbrevet og odelstingsproposisjonen om den nye styringsmodellen, er dette et tilfelle hvor UDI åpenbart skulle ha gått til departementet først. Rapporteringspliktens fokus er på praksisendringer som kan medføre økt tilstrømning av asylsøkere eller som vil ha betydelige økonomiske konsekvenser. MUF-erne var derimot en relativt liten og klart avgrenset gruppe som under ingen omstendighet vil øke. Praksis vil heller ikke få noen betydning for andre, ettersom ingen andre grupper er sammenlignbare, grunnet MUF-ernes lange og sammensatte løp i Norge. Departementet skrev i januar 2004 om rapporteringen: ”UDI må utvise et skjønn. Det er heller ikke sannsynlig at man vil kunne få full oversikt over praksis til enhver tid.”

Til sammen har ca. 700 kurdere blitt innvilget oppholdstillatelse, mer enn 500 av disse i overensstemmelse med Solbergs forskrift, og 182 ut fra den praksis UDI etablerte for grensetilfeller. UDI har ikke innvilget saker blankt; over 100 har stadig fått avslag. Til sammen innvilget UDI opphold i 16 108 asyl- og familiegjenforeningssaker i 2005. Av dette utgjør de 182 personene ca. én prosent. Dersom man kan forestille seg at UDI anså dette som en relativt liten del av sin virksomhet som ikke forutsatte departementets detaljgodkjennelse, finnes det ingen skandale.

Morten Tjessem, generalsekretær
Rune Berglund Steen, fagsjef, NOAS