Statistikken over kriminalitet begått av asylsøkere som sjefen i KRIPOS, Arne Huuse, presenterte i sin kronikk i Aftenposten tirsdag 1. juli under tittelen ”Når sannheten blir ubehagelig” stadfester det vi lenge har visst, nemlig at asylordningen er utsatt for misbruk. Misbruk av asylordningen kan imidlertid ikke rettferdiggjøre at politifolk skremmer opinionen gjennom tendensiøse eller usanne beskrivelser av virkeligheten.
Huuses tallmateriale er fra 2001. Asylforvaltningen har siden den gang gjort grep som har ført til at tilstrømningen av grunnløse søkere (som har stått for det meste av kriminaliteten) har blitt redusert betydelig, fra over 50 % til under 10 %. UDI oppgir at det nå i langt mindre grad rapporteres om kriminalitet blant beboere i asylmottak rundt omkring i landet.

Når Huuse hevder at 9 av 10 mangler identitetspapirer har han rett i en slik påstand, hvis han med identitetspapirer mener gyldig pass. Det er imidlertid åpenbare grunner for at flyktninger sjelden har pass. Man må spørre seg hvor mange av motstandsfolkene som flyktet fra Norge til Sverige under krigen som henvendte seg til politiet for å få pass før de flyktet. Derimot er det normalt at asylsøkere bringer med seg andre typer dokumenter, som fødselsattest, vigselsattest etc.

Fra ulike hold i politiet har vi i det siste hørt følgende advarsel om asylsøkere: ”vi vet ikke hvem de er eller hvor de kommer fra”. Dette stemmer ikke. Asylsøkere må ved flere ulike anledninger forklare seg i detalj om sin identitet og bakgrunn når de er kommet til Norge: Til politiet når de registrerer seg som asylsøker, deretter bruker de opp til en dag på å fylle ut et egenerklæringsskjema som UDI i sin tur benytter som utgangspunkt for et flere timer langt asylintervju. Ut fra dette materialet vet norske myndigheter langt mer om en person enn de fleste vet om sin nærmeste nabo eller arbeidskollega. Man har dermed et solid grunnlag for å avklare nettopp ”hvem de er og hvor de kommer fra”. Asylsøkere som ikke gir en troverdig forklaring på sin identitet og bakgrunn vil normalt gis avslag og sendes tilbake til hjemlandet.

Huuse og andre fremstiller det som om alle asylsøkere som mangler identitetspapirer blir internert når de søker asyl i Danmark. Dette er også feil. Kun omkring 8 % av asylsøkerne er internert på et eller annet tidspunkt i løpet av søknadsprosessen. Mangel på identitetspapirer er aldri grunn nok i seg selv.

Misbruk av asylordningen, som for eksempel at kriminelle personer uten oppholdstillatelse i Norge søker asyl når de blir arrestert for lovbrudd, har frem til nå ofte ført til at den kriminelle har blitt plassert i asylmottak i opptil flere måneder. NOAS stiller seg positiv til at regjeringen ønsker å bevilge ressurser for å internere slike personer mens asylsøknaden ekspressbehandles.

I enkelte tilfeller kan også kriminelle være personer med behov for beskyttelse. I slike tilfeller kommer retten til asyl i konflikt med folks rettferdighetsfølelse. Hvorfor skal folk som ikke respekterer våre lover og regler nyte beskyttelse i vårt land? I de aller fleste tilfeller sendes faktisk straffedømte utlendinger tilbake til hjemlandet etter endt soning, men fordi retten til liv og frihet fra tortur gjelder for alle mennesker, uansett nasjonalitet, utvises ikke personer som risikerer dødsstraff eller tortur i hjemlandet.

Morten Tjessem, generalsekretær i NOAS