Av Mona Reigstad Dabour, politisk seniorrådgiver i NOAS og Pål Nesse, seniorrådgiver i Flyktninghjelpen

Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 7. juli

Norge er internasjonalt en sterk støttespiller for FN og multilateralt samarbeid. Etter stor innsats i en 13 års valgkamp, ble Norge valgt inn i FNs sikkerhetsråd for perioden 2021–2022. I arbeidet i Sikkerhetsrådet vil regjeringen særlig prioritere å «arbeide for beskyttelse av sivile, inkludert barn, med utgangspunkt i humanitærretten og menneskerettighetene». Regjeringens humanitære strategi, lansert av Høyre-statsrådene Astrup og Eriksen Søreide for to år siden, er solid på norsk innsats og prioritering av internasjonalt samarbeid og beskyttelse av flyktninger.

I september 2016 signerte Erna Solberg New York-erklæringen, som forplikter Norge til å bidra til et internasjonalt samarbeid om tiltak for å bedre flyktningers situasjon, innenfor rammene av FNs flyktningkonvensjon. Norge skal fortsette å ta sin del av ansvaret, lovte Solberg i en tale til FN.

Dette samsvarer dårlig med at Henrik Asheim og Høyres programkomité, ifølge en NTB-artikkel 21. juni, forslår at Norge som hovedregel ikke bør gi opphold til dem som søker asyl her. Norge skal heller betale andre land for å overta våre internasjonale forpliktelser gjennom tredjelandsavtaler. NTB gjengir også uttalelser fra partiets innvandringspolitiske talsmann, Ove Trellevik, som mener Høyre bør gå til valg på at Norge ikke tar imot kvoteflyktninger i neste stortingsperiode. Høyres Stefan Heggelund tar til orde for at Norge skal ta imot færre kvoteflyktninger. I sum signaliseres at Norge knapt skal ta imot noen av verdens flyktninger. Dette legges merke til internasjonalt – og svekker vår legitimitet og rolle som humanitær pådriver.

Tredjelandsavtaler kan bety at man oppretter mottakssentre i land utenfor Europa, og at mennesker på flukt får asylsøknaden sin behandlet der. Konsekvensen kan bli oppbevaring av flyktninger på ubestemt tid. Slike flyktningleirer finnes det allerede mange av i nærområdene. Utfordringen er at antallet flyktninger europeiske land er villige til å ta imot gjennom det nåværende kvotesystemet, er mye mindre enn behovet. Globalt er antall overførte kvoteflyktninger redusert med cirka 50 prosent de siste tre årene.

Tredjelandsavtaler kan også bety at Norge sender asylsøkere tilbake til land utenfor Europa som de har vært i på veien til Norge, som norske myndigheter mener er trygge. Slik avviser Norge å realitetsbehandle en søknad om asyl, fordi personen kunne ha søkt beskyttelse i et annet land. Mange såkalte «trygge» tredjeland, som Russland eller Tyrkia, gir ikke asylsøkere tilgang til reell asylprosedyre eller rettssikker prøving av beskyttelsesbehov. I slike tilfeller innebærer Norges avvisning at vi blir medansvarlige for å frata flyktninger en grunnleggende rett til å oppnå reell flyktningstatus med de rettigheter det innebærer.

Tredjelandsavtaler bidrar til å skyve ansvaret for verdens flyktninger over på stater nærmere konfliktene. Det innebærer stor risiko for at flyktninger blir returnert til forfølgelse, fremfor å bidra til fordeling av ansvaret for mennesker på flukt i tråd med New York-erklæringen og flyktningkonvensjonens formål.

Flyktninger som henvises til tredjeland forsvinner ikke fra flyktningstatistikken. Fordi det er få konflikter som løses, kunne i fjor mindre enn én prosent av verdens flyktninger returnere til hjemlandet. Utrygg status i et tredjeland vil kunne vedvare i tiår, og flyktningene gis ikke en varig løsning.

EU-Tyrkia-avtalen refereres ofte til som en god tredjelandsmodell. Målet med avtalen er å hindre mennesker på flukt tilgang til Europa. Tyrkia får betalt av EU-land for å hindre smuglertrafikk ut i Middelhavet, og flyktninger som likevel når greske øyer skal sendes tilbake til Tyrkia. Men trafikken og båtsmuglerne har allikevel ikke stanset. Hellas fikk 75.000 nye asylsøkere bare i fjor. I år truet Tyrkia med å sende mange av sine fire millioner flyktninger til Hellas dersom de ikke fikk europeisk politisk støtte til sine militære operasjoner inne i Syria. Avtalen ga ikke forventet forutsigbarhet, men større politisk usikkerhet på Europas yttergrense.

Flyktninger som sendes tilbake til Tyrkia risikerer alvorlige brudd på menneskerettighetene. På grunn av Tyrkias reservasjon til FNs flyktningkonvensjon, får ikke flyktninger fra land utenfor Europa flyktningstatus i Tyrkia eller øvrige rettigheter som følger av konvensjonen. Syriske flyktninger i Tyrkia lever under midlertidig beskyttelse, som kan opphøre med umiddelbar virkning, dersom myndighetene bestemmer det. Tyrkere var den nest største asylsøkergruppen til Norge i 2019, på grunn av politiske utrenskninger og en forverret menneskerettighetssituasjon etter kuppforsøket i 2016.

Hellas har blitt sittende med Svarteper når Europa mangler politisk vilje og evne til å håndtere 20.000 asylsøkere strandet på en gresk øy.

Mens Norge promoterer internasjonalt samarbeid i New York, skal vi altså fortsette å si nei til FN, EU og tradisjonelle allierte som Tyskland og Frankrike som ber oss delta i samarbeidet om å avlaste Hellas og Italia slik vi gjorde i 2016 og 2017. Dette er et linjeskift i norsk utenrikspolitikk vi ikke forventer av et ellers Europavennlig parti som Høyre.

Norsk ansvarsfraskrivelse er særlig tydelig i en periode med rekordlave asylankomster til Norge. 2305 asylsøkere i 2019 var det laveste tallet siden 90-tallet. Under 600 personer søkte beskyttelse her de fem første månedene i år. Selv om vi legger til 3000, det vedtatte antallet kvoteflyktninger Norge skal ta imot i 2020, er tallet svært lavt i internasjonal sammenheng.

For at Norge skal ta sin del av ansvaret, må Høyre forkaste ideen om at vi bare kan betale oss ut av internasjonale forpliktelser.