Fafos levekårsundersøkelse (2002) påpeker at asylsøkere med hiv må takle en dobbel usikkerhet: både overfor søknaden om opphold i Norge og overfor en diagnose som de ofte ikke visste de hadde før de ble testet her.
Samtidig viser tall fra i fjor at vel halvparten av de nye tilfellene av hiv-smitte i Norge var nyankomne asylsøkere og innvandrere. Begge disse omstendighetene gjør at problematikken krever vår oppmerksomhet.

En del har fått viruset via de samme smitteveiene som hivpositive i Norge. Andre har fått det i flyktningleire eller på grunn av seksuelle overgrep i konfliktsituasjoner. De kommer uansett ofte med et helt annet perspektiv: I hjemlandet er hiv en epidemi som har rammet store deler av befolkningen. I Norge er hiv en diagnose man per i dag kan leve med. Spørsmålet om opphold i Norge blir desto mer avgjørende.

Samtidig vil de problemer asylsøkere opplever med å orientere seg i et nytt samfunn ramme hivpositive særskilt. Det er derfor behov for samarbeid mellom myndigheter og organisasjoner som Pluss-LMA, Aksept (Kirkens Bymisjon) og NOAS for å sikre at asylsøkere med hiv blir fanget opp og tatt hånd om på en forsvarlig og verdig måte. Man må både bygge opp kompetanse og nettverk for å forvalte kompetansen. Levekårsundersøkelsen peker i retning av at det er spesielt viktig å aktivere ansatte på asylmottak og gi dem nødvendig opplæring. Det er også viktig å bidra til at hivpositive kan bruke sine egne ressurser gjennom selvhjelpsgrupper og nettverksgrupper, hvor nyankomne asylsøkere kan inngå på linje med andre hivpositive. Pluss-LMA planlegger et pilotprosjekt som spesielt skal se på hvordan man kan nå frem til dem det gjelder.

Ankomsten av personer med hiv eller aids fra andre deler av verden har også nødvendiggjort en utvikling av de rettsprinsipper vårt samfunn er bygget på. I 1997 besluttet Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg at Storbritannia ikke kunne sende en aidssyk mann tilbake til hjemlandet St. Kitts. Dommen slo med andre ord fast at det kunne være et menneskerettighetsbrudd å returnere noen til hjemlandet dersom det i praksis var ensbetydende med å nekte vedkommende essensiell medisinsk behandling. Domstolen viste til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 3, som inneholder et absolutt forbud mot tortur eller annen nedverdigende eller umenneskelig behandling eller straff.

Samtidig er dommen viktig fordi den bidrar til å trekke det katastrofale hivproblemet i andre deler av verden tettere inn i vår juridiske – og moralske – sfære. Personer med hiv og aids har kommet til Norge i mange år, noen ganger for å tilbringe den siste tiden her, uten sin familie, men med mindre smerter eller med en utsettelse som de ikke ville ha fått i hjemlandet. Noe nytt er at Norge de siste par årene i noen tilfeller har gitt opphold til personer som har hiv og som ennå ikke har utviklet aids. Vi kan antagelig ikke si at Norge har etablert en praksis på dette; så langt er det snakk om enkeltsaker. I de tilfellene vi er kjent med gjelder det personer fra Afrika. Man har blant annet tatt hensyn til sykdommens utvikling eller at søkerne har hatt barn. Sakene har ellers det til felles at behandlingstilbudet i hjemlandet ville være minimalt eller ikke-eksisterende.

Dette understreker vårt prinsipielle standpunkt, nemlig at i alle tilfeller hvor det lar seg gjøre, må det primære hensynet være det enkelte menneske, i dette tilfelle den enkelte asylsøker som befinner seg på norsk jord og konsekvensene av det valget man foretar på hans eller hennes vegne. Å gi opphold til personer som ikke kan få reell behandling i hjemlandet, er noe så grunnleggende som å anerkjenne deres rett til liv.

Rune Berglund Steen, fagpolitisk rådgiver NOAS