Når Kari Lise Holmberg, innvandringspolitisk talskvinne i Høyre, i Aftenposten 14. desember svarer oss med å vise til at asylsøkere som får opphold på humanitært grunnlag eventuelt kan gjenforenes med ektefelle og barn i hjemlandet, vitner det om en illevarslende uvitenhet.
70-80 prosent av dem som har fått opphold på humanitært grunnlag de siste årene, er fra Sør-Somalia, Sør-Irak, Afghanistan og Kosovo. Man kan ikke reise til Sør-Somalia eller Sør-Irak uten at det er med livet som risiko. Afghanistan er først nylig i ferd med å bli trygt, og ikke for alle. Kosovarer som får opphold, får det i henhold til anbefalinger fra FNs Høykommissær for flyktninger, som også går på sikkerhetsmessige forhold.

Det er skuffende at Høyre dermed bruker den samme forfalskende og villedende retorikken som FrP om at det kun er dem som får asyl som har et beskyttelsesbehov. UDIs statistikk viser at flertallet av dem som får opphold på humanitært grunnlag, får det fordi de, som det står i utlendingsforskriften, ”av liknende grunner som angitt i flyktningekonvensjonen står i nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling”. Dette kan eksempelvis omfatte borgerkrig. Mener Holmberg at personer som ”står i nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling” kan reise tilbake til hjemlandet, dersom de skulle få det for seg at de vil se igjen ektefelle og barn?

Det er ren krisemaksimering når Holmberg skriver at kommunene tidligere har ”opplevd å få store ekstrautgifter ved at familien også uventet skal bosettes”. Hvor uventet er det egentlig at en mann eller kvinne som har flyktet fra borgerkrig eller diktatur vil søke om gjenforening med sin ektefelle og sine barn, når vedkommendes familiesituasjon har blitt kartlagt av UDI allerede under asylintervjuet?

Guro Fjellanger, styreleder NOAS