Faksimile av Dagbladet 11. mars 2020

Frp’s politiske narrespill

Frp bruker det storpolitiske spillet mellom Tyrkia og EU til å fiske velgere.

Av Ann-Magrit Austenå, generalsekretær i NOAS

Kronikken ble publisert i Dagbladet 11. mars 2020

Nestleder Sylvi Listhaug underslår at syriske flyktninger i Tyrkia står i fare for deportasjon til Syria og lite effektive forsøk på å avvise behandling av asylsøknader fra søkere som kom til Norge via Russland i 2015.

Når hun nå framstiller det som om Norge bare kan bestemme seg for å stoppe realitetsbehandling av asylsøkere som har oppholdt seg i Tyrkia eller et annet land hvor de ikke var forfulgt, snakker hun ikke bare mot bedre vitende. Hun tier om at hun uten hell forsøkte det samme som innvandrings- og integreringsminister i perioden 2015 – 2018.

Da ankomstene over Storskog økte utover høsten 2015, fikk Høyre og Frp-regjeringen med seg et panikkslagent stortingsflertall på en rekke hastevedtak og innstramminger, som skulle begrense ansvaret for asylsøkere som kom til Norge som førsteland innenfor det europeiske Schengen-grensesamarbeidet.

I oktober 2015 startet russiske myndigheter å utvise asylsøkere som krysset grensen til Norge, for å forhindre retur til Russland. Justisdepartementet under Frp’s politiske ledelse reagerte umiddelbart. UDI ble instruert om å nekte realitetsbehandling av søknader fra asylsøkere som kom til Norge over Storskog, med henvisning til at de kunne returnere til Russland som trygt land. Søknadsbehandling skulle nektes, uavhengig av om Russland aksepterte retur eller ikke.

Syriske flyktninger utgjorde en tredjedel av de totalt 5464 asylsøkere som kom til Norge over Storskog. Til sammen 1316 personer ble nektet realitetsbehandling av sine søknader, med henvisning til retur til Russland. Russiske myndigheter avviste å ta imot flertallet av disse. Sylvi Listhaug ble tvunget til å omgjøre instrukser, og det store flertallet av sakene ble realitetsbehandlet i Norge.

Sluttresultatet ble , etter et drøyt år, at norske myndigheter kunne avvise behandling av bare 270 saker – eller ca. 5 prosent av asylsøkerne som kom til Norge over Storskog. I mellomtida hadde mange av de avviste asylsøkerne forlatt Norge i forsøk på å få sine søknader om beskyttelse behandlet i andre europeiske land.

Regjeringens forsøk på avvisning bidro dermed til at Norge i perioden 2016–2018 ble mottaker av langt flere asylsøkere enn vi returnerte til andre europeiske land. I tråd med Dublin-systemet skal det europeiske landet hvor søkeren først er registrert, ta ansvaret for asylsaksbehandlingen.

Å forsøke å avslå asylsaksbehandling, uavhengig av om det er mulig å returnere de avviste til et transittland, er ingen enkel, tilgjengelig «løsning» for å unngå at Norge tar et europeisk medansvar for flyktninger. Fra desember 2015 har grenseavtalen med Russland vært praktisert slik at bare personer med gyldig visum slipper fram til den norske grensen. I praksis er dette avvikling av asylinstituttet ved Storskog for alle forfulgte uten visum. Det Frp oppnådde med instruks om å avvise asylsaksbehandling, var å påføre asylsøkere urimelig usikkerhet, samt mye ekstra, unødvendig arbeid for norsk utlendingsforvaltning og politi, og for flere europeiske lands utlendingsforvaltninger.

I Politisk kvarter i NRK 3. mars hevdet Sylvi Listhaug at potensielle asylsøkere som har oppholdt seg i Tyrkia, kan nektes tilgang til asylprosedyre her og enkelt returneres tilbake til tyrkiske myndigheter. Det faktum at Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har sørget for at flyktninger busses til Tyrkias landegrense mot Hellas, tilsier liten tyrkisk interesse for å ønske asylsøkere velkommen tilbake.

For Frp og Sylvi Listhaug er det avgjørende å sende avskrekkende signaler som gir inntrykk av at Norge på selvstendig grunnlag kan nekte asylsaksbehandling. Det Frp i realiteten går inn for, er å avvikle asylinstituttet i strid med våre internasjonale forpliktelser og frata mennesker på flukt, rett til å søke beskyttelse og de rettigheter en anerkjent flyktningstatus gir.

Sylvi Listhaug var statsråd i Justisdepartementet i drøyt to år. Hun vet utmerket godt at syriske og andre ikke-europeiske flyktninger ikke har tilgang til regulær asylprosedyre og flyktningstatus i Tyrkia. Tyrkia anerkjenner ikke konvensjonsforpliktelser for andre enn flyktninger fra Europa.

Asylsøkere fra land utenfor Europa kan innvilges «conditional refugee status», som er en midlertidig oppholdstillatelse med begrensede rettigheter. Slik tillatelse gis i påvente av gjenbosetting av flyktningen gjennom FNs program for kvoteflyktninger og har vært eneste tilgjengelige mulighet for noen hundre tusen asylsøkere fra land som Afghanistan, Irak, Iran og Somalia.

De 3,6 millioner syriske flyktninger som oppholder seg i Tyrkia, har ikke oppholdstillatelse etter individuell behandling av søknad om beskyttelse. Personer som flyktet fra Syria til Tyrkia etter 28. april 2011, har en egen form for «gjeste-opphold», med bevegelsesfrihet bare innen definerte verts-provinser og begrensede rettigheter til utdanning og arbeid.

Slike midlertidige tillatelser kan gis ved masseflukt og flyktningene er ikke beskyttet mot deportasjon til Syria. Det er til enhver tid opp til den tyrkiske regjering å oppheve tillatelsene.

Nå krever president Erdogan europeisk støtte til fortsatt tyrkisk kontroll over syriske grenseområder og til kamp mot det russisk-støttede Assad-regimets angrep i de samme områdene. I potten legger Erdogan skjebnen til hundretusenvis av flyktninger.

Når Tyrkia ikke lenger vil være Europas betalte, midlertidige vertskap for primært syriske flyktninger, utløses et uverdig politisk spill i Europa. I stedet for samarbeid om konstruktive løsninger for å avhjelpe en etter hvert uhåndterlig situasjon i Hellas, er målet for det enkelte land å påta seg minst mulig av et felles europeisk ansvar.

Her hjemme var Frp raskt på banen og klarte å få politikere fra regjeringspartiene Høyre og KrF med på sitt narrespill, hvor realiteten i partiets forslag er avvikling av forfulgtes rett til å søke beskyttelse i Norge.