Med Utlendingsnemndas nylige vedtak om tilbakesendelse til Mogadishu og Sør-Somalia har norske myndigheter satt en ny standard for virkemidler som kan begrense antallet asylsøkere. Vedtaket viser at den norske stat nå for alvor har beveget seg bort fra prinsippet om vern mot retur til områder preget av krigshandlinger, overgrep og nød.

 

Mogadishu har i årevis vært åsted for brutale voldshandlinger. I senere tid har situasjonen igjen forverret seg for de som har blitt igjen i byen. Rett før dette ble skrevet tikket det inn en NTB-melding om at nye 19 var drept etter beskytninger med artilleri inne i byen, hvorav hele 13 sivile, flere av disse barn. Dette er bare den seneste i rekken av blodige hendelser som har hjemsøkt denne byen de siste månedene. At norske myndigheter velger å åpne for returer på dette tidspunktet er mildt sagt bemerkelsesverdig.

 

Sør-Somalia er et av områdene i verden der situasjonen for internt fordrevne er vanskeligst. Flyktninghjelpen karakteriserer denne gruppen som ”ekstremt sårbare”. Siden 2007 har rundt 1,5 millioner mennesker forlatt sine hjem. Organisasjoner har rapportert om hvordan flyktningene mangler mat, vann, helsetjenester og sanitært tilbud. Hjelpeorganisasjonen Oxfam har omtalt situasjonen i leirene som ”en menneskelig tragedie av ufattelige dimensjoner”. Sikkerheten gjør det svært vanskelig for internasjonale organisasjoner å nå fram med hjelp i landet.

 

UNE-vedtaket er ikke bare oppsiktsvekkende på grunn av forholdene somalierne henvises å returnere til, det bygger i tillegg på høyst problematiske antakelser om mulighetene som internt fordrevne har til å søke beskyttelse hos medlemmer av samme klan. Situasjonen i forhold til klanslojalitet er omskiftelig, og ideologisk-religiøs tilknytning går nå i økende grad på tvers av dette.

 

Avgjørelsen er stikk i strid med FNs klare anbefaling. UNE hevder at denne anbefalingen ikke bør tillegges avgjørende vekt, siden den stammer fra noen år tilbake. Dette er direkte uforståelig, siden UNHCRs ansvarlige for Somalia klart og tydelig har uttrykt at dette stadig står ved lag.

 

For drøyt tre år siden fattet nemnda et annet vedtak som omhandlet internflukt. Saken gjaldt serbere fra Kosovo, og hvorvidt det ville være rimelig å henvise disse til å søke beskyttelse i det som da stadig var øvrige Serbia. Stornemnda vurderte den gang at det generelt var en for stor belastning for kosovoserbere å skulle klare seg i Beograd. Sett i forhold til dette vedtakets prisverdige fokus på menneskelige hensyn, blir kontrasten til Somalia-vedtaket mildt sagt påfallende. I kortform får vi her utviklingen i norsk asylpolitikk de siste årene: Sent i 2006 ble henvisning til et fredelig og velfungerende Beograd regnet som urimelig; tidlig i 2010 blir det samme til voldsherjede Mogadishu regnet som rimelig.

 

Nemndas vedtak har hittil fått stå nærmest uimotsagt. Det er urovekkende å oppleve hvordan norske parlamentarikere og samfunnsdebattanter har sluttet å heve stemmen i forhold til utviklingen som skjer på dette feltet. Fraser om humanisme har liten verdi hvis denne beslutningen møtes med taushet.

 

Ingvald Bertelsen, kommunikasjonsrådgiver NOAS