«Stortingsflertallet har lagt seg på en vesentlig strengere linje enn utlendingslovutvalget og fjernet nesten enhver rettssikkerhet for disse menneskene.»
Stortinget stemte nylig imot SVs forslag om en ordning som ville muliggjøre legalisering av oppholdet for såkalt ”ureturnerbare” eller ”lengeværende” asylsøkere, det vil si asylsøkere som ikke lar seg tvangsreturnere til hjemlandet etter endelig avslag, og som derfor blir værende i Norge i en årrekke, praktisk talt rettighetsløse.

En slik ordning ble etterlyst av Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI), som utgår fra Europarådet, i dens rapport om Norge av 2003. UDI fremmet et konkret forslag om en slik ordning, utarbeidet i samråd med Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, i april 2003. UDIs forslag var at opphold kan innvilges fem år etter endelig avslag dersom det ikke er tvil om identitet, og åtte år ved tvil. UDI foreslo også alternative, høyere avgrensinger, dersom man skulle anse at disse var for liberale. Også et annet statlig organ, Senter mot etnisk diskriminering (SMED), har påpekt at det må være begrensninger for hvor lenge noen befinner seg i en slik rettsløs tilstand. Dertil kommer det at man i våre nordiske naboland har slike ordninger, av litt ulik art. I Sverige er tidsavgrensningen fire år.

Kommunalkomiteen tilsidesatte disse vurderingene under henvisning til at lovutvalget som har utarbeidet et utkast til ny utlendingslov, ikke har valgt å fremme forslag om en slik ordning. Lovutvalgets innstilling svekkes imidlertid av at deres drøftelse omkring de lengeværende fremstår som meget lite grundig. Utvalgets utredning reflekterer ingen konkret vurdering av de lengeværendes situasjon eller noe forsøk på å holde denne opp mot de aktuelle menneskerettslige standarder. Utvalget antyder likevel at opphold noen ganger bør innvilges i slike saker: ”Utvalget mener videre at hensynet til de lengeværende i tilstrekkelig utstrekning kan ivaretas gjennom en generell rimelighetsbestemmelse som også refererer spesifikt til hensynet til tilknytning.”

Dette er også hva Kommunalkomiteen viser til: ”Lovutvalget konkluderer i sin drøftelse med at de ikke anbefaler å innføre noen ny lovhjemmel som gir en juridisk status for denne gruppen, men at det beste er å opprettholde dagens bestemmelser.” Det som da er oppsiktsvekkende, er at stortingsflertallet i mars endret dagens bestemmelser radikalt. For asylsøkere med endelig avslag (noe som åpenbart omfatter de lengeværende) valgte stortingsflertallet både å fjerne bestemmelsen om at opphold kan gis dersom man har ”særlig tilknytning til riket” og å stramme inn bestemmelsen ”sterke menneskelige hensyn”, slik at den nå lyder ”særlig sterke menneskelige hensyn”. Med andre ord – Stortingsflertallet ikke bare unnlot å etterkomme anbefalingen fra ECRI, UDI, SMED, Norsk senter for menneskerettigheter og andre om å etablere en varsom legaliseringsmekanisme – et knapt stortingsflertall har valgt å gå i stikk motsatt retning og har blokkert nesten enhver mulighet for opphold for denne gruppen. Dermed har de også lagt seg på en vesentlig strengere linje enn utlendingslovutvalget og fjernet nesten enhver rettssikkerhet for disse menneskene.

Man er avhengig av regelsystemer og av juridiske kategorier for å organisere samfunnets forhold til utenlandske borgere som på ulikt grunnlag oppholder seg her. Dette må imidlertid ikke få som konsekvens at man behandler de personene det er snakk om utelukkende som juridiske kategorier, uten å trekke inn en individuell, menneskelig dimensjon. Det er i virkeligheten svært lett å forstå hvorfor avslåtte asylsøkere vegrer seg for å vende tilbake til totalitære regimer (Eritrea, Etiopia, Iran) eller konfliktområder (Somalia). Det er ingen uenighet om at asylsøkere som har fått et riktig og rettferdig avslag på asylsøknaden har en plikt til å forlate Norge. Denne plikten er en forutsetning for at asylsystemet skal fungere. Spørsmålet er imidlertid om det ikke likevel bør finnes et punkt hvor vi simpelthen tillater oss å forstå disse menneskene akkurat så godt som vi er i stand til, og hvor vi lar vår medmenneskelighet tre inn.

UDI vektla denne balansegangen i sitt forslag: På den ene siden ønsket man å hindre at mennesker forblir i en rettsløs og menneskerettslig problematisk tilstand på ubestemt tid. På den andre siden foreslo man relativt høye tidsavgrensninger for å tydeliggjøre at det skal mye til før samfunnet er villig til å oppheve plikten til retur. Det er også viktig å merke seg at man med en slik ordning alltid vil vite flere år på forhånd hvor mange som kan tenkes å omfattes av den. Dersom man plutselig skulle registrere en dramatisk økning i ankomsten av ureturnerbare asylsøkere, ville man faktisk ha fem år på seg til eventuelt å innskrenke ordningen.

Det er påfallende hvordan man ivrer for å innføre restriktive ordninger fra våre naboland, samtidig som man unnlater å etablere rettssikkerhetsmekanismer som finnes i disse landene. Skulle man innføre en slik legaliseringsmekanisme per i dag, vil det kanskje være to-tre hundre mennesker som ville nyte godt av den. Det ville ikke være noe mer enn en moderat innrømmelse overfor de medmenneskelige verdier vi liker å tro at dette samfunnet er tuftet på.

Rune Berglund Steen, fagsjef Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)