Hos NOAS har en gammel utklippsbok sin egen hedersplass. Der finnes artikler fra en hektisk uke i august 1985 om saken som gjorde NOAS og Annette Thommessen landskjent. Den gjaldt iranske asylsøkere som hadde blitt sendt fra Norge til Tyrkia uten å ha fått sine søknader behandlet. De stod nå i fare for å bli videresendt til en høyst usikker skjebne i Iran. Saken fikk massiv dekning i media og vakte stor interesse. Til slutt ble norske myndigheter nødt til å bøye av. Iranerne kom tilbake til Norge og fikk asyl eller annen beskyttelse.

25 år senere, i august 2010, ble Abdulkarim Hossain sendt til Syria. Han hadde engasjert seg i menneskerettighetsarbeid og hatt lederverv i Foreningen for syriske kurdere i Norge.

Syria har lenge vært regnet som ett av de verste landene i Midtøsten når det gjelder alvorlige menneskerettighetsbrudd og forfølgelse av opposisjonelle. Human Rights Watch og Amnesty rapporterer jevnlig om vilkårlige fengslinger og bruk av tortur.  

Ved ankomst ble Hossain arrestert og overført til Bab Musla-fengselet, kjent som åsted for overgrep mot opposisjonelle. Hossain har beskrevet hvordan han i løpet av tre dager ble utsatt for meget grov mishandling. Forklaringen ble bekreftet av legeundersøkelser i Tyrkia, dit han lyktes å flykte, etter først å ha kommet seg ut av fengslet ved hjelp av bestikkelser. Hossain er fortsatt i Tyrkia, der han i desember ble anerkjent som flyktning av FNs høykommissær for flyktninger.

Tross alvoret har saken ikke vakt større interesse, verken hos media eller politikere. Forteller det noe om hvordan synet på asylpraksisen har utviklet seg i løpet av 25 år? Eller er det slik at det ikke er lett å ta innover seg at norske myndigheter kan ha returnert noen til tortur?

Åtte organisasjoner, inkludert NOAS, har henvendt seg til Justisministeren og bedt om at det etableres prosedyrer for hva som skal gjøres når ting har gått galt. Svaret var at det ikke er behov for nye rutiner, fordi UNE skal foreta de nødvendige undersøkelsene. Så langt har UNE ikke opplyst hva som har blitt gjort for å undersøke saken. Samtidig fastholder UNE at Hossain ikke hadde beskyttelsesbehov da returvedtaket ble fattet. Hvordan UNE kan hevde dette er vanskelig å forstå, så lenge det er dokumentert at Hossain ble fengslet og torturert umiddelbart etter retur.

I stedet har UNE rettet indirekte kritikk mot organisasjonene som har engasjert seg saken: Ifølge VG nett 21.01. vil ikke nemnda kommentere saken, men bruker anledningen til å advare generelt mot at eksponering i medier kan tiltrekke seg myndighetenes søkelys, og dermed skape fare for de som skal sendes ut.

Kjernen i asylordningen er forpliktelsen til å beskytte personer som risikerer forfølgelse. En stat kan ikke returnere en person som står i fare for å bli utsatt for umenneskelig behandling i hjemlandet. Dette er en absolutt bestemmelse, nedfelt i internasjonale konvensjoner og i det norske lovverket.

Reaksjonen fra UNE er foruroligende. I stedet for å varsle en kritisk gjennomgang, gjentas en vurdering som har foranlediget et alvorlig menneskerettighetsbrudd. I tillegg søkes ansvaret skjøvet over på de få som protesterte mot utsendelsen og på asylsøkeren selv.

Til nå har norske myndigheter i denne saken fraskrevet seg ansvaret for hva som skjedde med en person som de avviste å beskytte. Regjeringen begrunner sin strenge asylpolitikk med ønsket om å beskytte asylordningen. Oppfølgingen av saken til Abdulkarim Hossain er en test på hvor oppriktig denne omsorgen er.

Paula Tolonen, NOAS