Samtidig som Kommunaldepartementet i desember la frem en stortingsmelding hvor et av hovedtemaene er å få ned ventetiden for behandlingen av utlendingssaker, har ventetiden blitt brukt overfor kurdiske flyktninger fra Nord-Irak som et innvandringspolitisk virkemiddel, til skrekk og advarsel for andre kurdere som skulle vurdere å flykte til Norge.
Den midlertidige beskyttelsen som ble benyttet i mottaket av flyktninger fra Bosnia og Kosovo, inngikk som del av humanitære strategier for å gi beskyttelse til større grupper mennesker. I februar i fjor tok norske myndigheter i bruk en helt annen type midlertidige oppholdstillatelser, som først og fremst skulle tjene innvandringspolitiske hensyn. Det var ikke på det tidspunktet, og er stadig ikke per i dag, praktisk mulig for norske myndigheter å iverksette retur av flyktninger til Nord-Irak. For ett år siden valgte myndighetene å satse på at det ville bli mulig i den nære fremtid – det de satset var ett år med usikkerhet for nesten 3000 mennesker, og det helt uten gevinst. Nå har tiden kommet til å bestemme deres skjebne en gang til – enten ved å gi dem en mulighet til en normalisert tilværelse i trygghet, eller enda en gang sette dem på vent.

Det kan være gode grunner til å foreta en sammenligning med Balkan. Nord-Irak, Kosovo og Bosnia er sammen om å ha erfaringer med etnisk rensing. NATO-generaler har uttalt at dersom Saddam Hussein for alvor skulle sende sine styrker inn i Nord-Irak, slik han har gjort tidligere, er det i virkeligheten lite de kan gjøre for å stanse ham. I årene direkte forut for den etniske rensingen i Kosovo og det påfølgende krigsutbruddet våren 1999, returnerte Norge flyktninger til Kosovo – personer som senere måtte flykte på nytt, dersom de ikke falt som offer for utrenskningen.

Endringen i praksis ble ledsaget av en moralsk fordømmende tone fra den tidligere regjeringen som antagelig har bidratt til at det har vært liten vilje i det politiske miljøet til å mobilisere for de kurdiske flyktningene. Det var klart at en del av kurderne hadde vært i andre land før de kom til Norge. Den ”misbruk av asylinstituttet” som de ble beskyldt for av daværende Justisminister Odd-Einar Dørum, besto først og fremst i at kurdere som levde på nåde i Tyskland, uten mulighet til verken å arbeide eller til å se sin familie igjen, kom til Norge med et håp om å få etablert en slags normalitet i livet.

Nord-Irak er stadig preget av tilløp til væpnet konflikt og spenninger mellom rivaliserende grupper, et gjennomgripende fravær av statsadministrasjon og rettsvesen, samt av den overhengende trusselen fra styresmaktene i sør. Kanskje vil de praktiske stengslene for retur være fjernet om et halvt eller ett år, men man kan like gjerne forestille seg at Saddam Hussein igjen står i Nord-Irak eller at den sårbare fredsavtalen mellom KDP og PUK bryter sammen. Dagens tilsynelatende forbedrede situasjon kan raskt vise seg bare å ha vært et illusjonsspill norske myndigheter mer enn gjerne har latt seg blende av.

Norske myndigheter har her valgt den typen ad hoc-politikk som lenge har vært en farsott i behandlingen av flyktninger i vesteuropeiske land. Europeisk asylpolitikk er i ferd med å utvikle seg mot et minste felles multiplum, og norske myndigheter er så redde for å bli sittende med svarteper – at asylsøkere som har fått avslag i andre land vil velge å komme til Norge – at de heller igjen vil velge den samme risikable praksisen som de benyttet overfor kosovoalbanerne. Norske myndigheter burde ha tatt lærdom av dette, men viljen til å returnere til den mest umiddelbare historiens skolebenk synes å sitte svært langt inne.

Morten Tjessem, fung. generalsekretær og Rune Berglund Steen, flyktningjuridisk konsulent (NOAS)