Det sies at integreringen går seg til med tiden. Dette stemmer godt når det gjelder annen generasjons innvandrere. De har omtrent like mye utdanning, arbeid og inntekt som befolkningen for øvrig. Statistikk over sysselsetting blant flyktninger viser imidlertid at det tar svært lang tid før denne gruppen kommer i arbeid.
I Norge er 69 % prosent av befolkningen i alderen 16-74 år sysselsatt. Erfaringen fra de siste 15 år tilsier at det vil ta minst 6 år før en tredjedel av flyktningene som bosettes i norske kommuner i år er i arbeid, og minst 8 år før halvparten er sysselsatt. Sagt med andre ord ville det vært over 30 000 flere personer i arbeid Norge hvis sysselsettingen blant flyktninger var den samme som i befolkningen totalt sett. (Kilde: Statistisk sentralbyrå). Til sammenligning er sysselsettingen blant flyktninger i USA tilsvarende andelen sysselsatte i hele befolkningen (67 %) allerede etter 3 års botid. Dette på tross av at USA, i motsetning til Norge, ikke vurderer den enkeltes potensial for integrering når det avgjøres hvem som skal tas inn på den årlige kvoten, kun beskyttelsesbehovet er relevant.

Årsakene til den lave graden av sysselsetting blant flyktninger er blant annet at staten bosetter mange i kommuner hvor det ikke er tilgang på arbeid, og at arbeidsgivere generelt ser ut til å vegre seg mot å ansette innvandrere.

De kommunene som bosetter flyktninger mottar årlig totalt 2-3 milliarder i integreringstilskudd (drøyt 400 000 per hode fordelt over en femårs periode). Midlene, som ikke er øremerkede, representerer for mange kommuner gode inntekter. Bosetting av flyktninger kan til og med være god butikk for kommunen selv om det ikke finnes jobbmuligheter og flyktningene ikke kommer i lønnet arbeid. Kommunalt eide boliger og statlige tiltaksordninger kan likevel gjøre det lønnsomt for kommunen å være vertskap for flyktninger. Bruk av integreringstilskuddet som en statlig subsidiering av kommuneøkonomien kan derfor synes å være en vesentlig årsak til den lave sysselsettingen blant flyktninger.

En stor andel av flyktningene som bosettes i norske kommuner flytter etter hvert til steder hvor mulighetene for å få arbeid er bedre. Ifølge Statistisk sentralbyrå hadde så mange som halvparten av flyktningene som ble bosatt i norske kommuner i 1998 flyttet til en annen kommune i 2003. Byrådsleder Erling Lae har tatt til orde for at en større andel av flyktningene bør bosettes i Oslo, ettersom så mange likevel flytter til byen etter hvert. Ordførere i Stavanger-regionen ville kanskje sagt seg enige med Lae ettersom flere av kommunene også her er mottakere av slike ”internflyktninger”.

I dag opplever godt kvalifiserte innvandrere at de må skifte navn for å bli innkalt til jobbintervju. Mange erfarer at det ikke er manglende kompetanse som gjør at de ikke blir innkalt, men simpelthen at de heter Ali og ikke Tor. Norge risikerer med dette ikke bare at både flyktninger og andre innvandrere fortsetter å falle utenfor i arbeidsmarkedet, men også at vi blir en taper i konkurransen om arbeidsinnvandrere. Vi behøver en mentalitetsendring blant arbeidsgivere, som må innse at kompetanse og arbeidsinnsats er viktigere enn hudfarge.

Flyktninger er utålmodige etter å komme i gang med sitt nye liv i Norge, de er mobile og de fleste er mindre kresne enn nordmenn i forhold til hvilke jobber som er gode nok. Selv om sysselsettingsgraden generelt er lav blant flyktninger er variasjonen stor mellom ulike nasjonalitetsgrupper. Dette tyder på at ulike grupper og personer har ulike forutsetninger og ulike behov. Det er grunn til å spørre seg om kommunenes integreringsarbeid er tilstrekkelig tilpasset individuelle behov og om de makter å gi realistisk veiledning om den enkeltes jobbmuligheter. Det nye Introduksjonsprogrammet, som gir flyktninger rett til et toårig kvalifiseringsprogram etter bosetting, har gitt positive resultater i de kommunene som har prøvd det ut. For mange flyktninger som nylig er blitt bosatt vil likevel en ufaglært jobb være et langt bedre utgangspunkt for å erverve kunnskap om norsk samfunn, arbeidsliv og karrieremuligheter, enn et kvalifiseringsprogram hvor man er en passiv deltaker. Derfor burde man kanskje satse mer på raskere sysselsetting og benytte midler som i dag går til kvalifiseringstiltak før flyktningen kommer i arbeid, til et tilbud om kvalifisering ved siden av en ordinær jobb. Problemet er ikke at flyktninger må starte i en jobb med lav status og lønn, men at alt for mange blir værende i slike jobber på tross av at de har eller tilegner seg høyere kompetanse.

Vi trenger generelt bedre muligheter for kvalifisering fra ufaglært til faglært arbeidskraft blant flyktninger og innvandrere, og mer aksept blant arbeidsgivere for at utdanning og kvalifisering gir kunnskaper og erfaringer som kvalifiserer til faglært ansettelse. Stipendordninger for utdanning innenfor yrkesområder med underskudd på arbeidskraft kan være en måte å gi bedre grobunn for sosial mobilitet blant flyktninger og innvandrere.

Den folkelige støtten til asylordningen står i fare for å undergraves hvis flyktninger ikke inkluderes i samfunnet. Deltagelse i arbeidslivet er nøkkelen til integrering. Både Norge og Europa har som kjent en aldrende befolkning på grunn av lave fødselstall. Innvandring er ikke alene en løsning på dette demografiske problemet, men kan være et viktig bidrag til å opprettholde arbeidsstyrken. Både hensynet til dagens og fremtidige flyktningers behov for beskyttelse, og Norges behov for arbeidskraft, tilsier derfor at vi trenger en mer effektiv økonomisk integrering av flyktninger. Det snevre og ensidige kulturfokus som preger innvandringsdebatten i dag bør erstattes av en diskusjon om hvordan det kan legges til rette for at flyktningers arbeidskraft utnyttes bedre.

Morten Tjessem
generalsekretær, NOAS