Returer intensiveres i 2014, samtidig som regjeringen utformer nye regler til barnets beste. Flere barn returneres nå også til svært vanskelige forhold, som afghanere til internflukt i Kabul og palestinere til allerede overfylte flyktningeområder.

NRK viste 11. november at det ble returnert flere barn i hele 2010 enn så langt i 2014.

Les NRK-saken her: http://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19111114/11-11-2014

NOAS mener det er viktig at Stortinget kritisk vurderer regjeringens returpraksis i dag ut fra to forhold:

1. I stedet for å legge saker på is inntil nye regler er klare, intensiveres tvangsretur av lengeværende barn som har vært i landet i 4-6 år og som kan være aktuelle for opphold etter de nye reglene. De lengeværende familiene blir ikke gitt noe informasjon, veiledning eller gratis rettshjelp til å få prøvd sine saker på nytt.  Utlendingsnemnda (UNE) får heller ikke noe pålegg om på eget initiativ å gjøre ny vurdering i sakene før barna sendes ut.
2. Flere barn sendes i dag til svært vanskelige situasjoner, både humanitært og sikkerhetsmessig. Det har ikke tidligere blitt returnert afghanske barn til internflukt i Kabul. Det er et paradoks at Norge velger å returnere godt integrerte palestinske barn til områder i Midtøsten som har store utfordringer i å møte behovene til millioner av palestinske, syriske og irakiske flyktninger som har kommet ut av krigsområdene i Syria og Irak.

Balkan-returer i 2010
Det ble uttransportert et høyt antall barn; 746 i 2010. Trekker en fra de barn som ble returnert for å få sin sak behandlet i et annet Dublin-land, er tallet 324. Hittil i år er det returnert 317 barn til land utenfor Dublin-området. Returene i 2010 skjedde på bakgrunn av rekordhøye ankomster; 14.400 i 2008 og 17.200 i 2009. De siste to årene har asylankomstene vært på 9.785 i 2012 og 11.980 i 2013, og rundt to tredjedeler av de som søker beskyttelse har fått eller får beskyttelse. Det vil si at andelen som skal returnere blant dem som kom i 2012 og 2013, er lavere enn blant dem som kom i 2008 og 2009.

Hvis en skal sammenligne returer i 2010 og 2014, er det videre vesentlig å se på hvor barn ble returnert til i 2010 – og hvor barn returneres til i 2014. De store returtallene i 2010 for barn til land utenfor Dublin-området, kom på grunn av returer til Balkan. Største gruppe var Serbia med 166 returnerte barn. Samlede barnereturer til 6 Balkan-land utgjør 226 av 324 returnerte barn til land utenfor Dublin-området.

Det er, etter NOAS’ oppfatning, en forverring av returpraksis å gå fra tvangsretur av barn til anerkjent trygge land – til det som nå skjer. I 2014 returneres lengeværende barn til internflukt i Kabul og lengeværende palestinske barn til Jordan og andre land som i utgangspunktet bærer hovedtyngden av flyktningene som rømmer krig og terror i Syria og Irak.

Vurdering av totalsituasjon ved retur
Lengeværende barn fra Balkan opparbeidet også en sterkere tilknytning til Norge enn til foreldrenes hjemland – for eksempel Serbia. Også for mange av dem mente NOAS at tilknytningen var sterk og at det var sterke menneskelige hensyn som tilsa opphold i Norge. Men dersom en sammenlikner totalsituasjonen til barn som ble returnert til i Serbia i 2010 i forhold til dagens situasjon for barn returnert til internflukt i Kabul i 2014, representerer Kabul klart en vanskeligere humanitær og sikkerhetsmessig situasjon for de returnerte barna.

I en samlet vurderingen av barns beste, inngår vurdering av totalsituasjonen for barna ved en eventuell retur. Situasjonen på Balkan har vært vanskelig for mange familier økonomisk og også kulturelt, sosialt og rettighetsmessig på grunn av fortsatt liten økonomisk utvikling, kulturelle/religiøse motsetninger og utbredt korrupsjon. Særlig var og er situasjonen vanskelig for serbere som ble fordrevet fra sine områder i Kosovo og tvunget til å starte på nytt i Serbia. I Albania – og deler av Kosovo – er det i tillegg et problem at myndighetene ikke har kontroll over gamle blodhevn-tradisjoner.

Les NOAS’ kommentar til retur av en stor gruppe serbiske familier i 2010: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/NOAS—Mange-barn-blant-de-utsendte-5345344.html

Vanskeligere for afghanere og palestinere
Situasjonen er imidlertid enda vanskeligere – sikkerhetsmessig og humanitært – for afghanske barn som returneres til internflukt i Kabul, uten at foreldrene har nettverk der, eller palestinske barn som returneres til land allerede tettpakket med flyktninger. Selv om palestinernes sak løftes høyt politisk og retorisk, har palestinske flyktninger begrensede rettigheter og i land i Midt-Østen og arabiske områder er palestinere nederst på rangstigen blant flyktninger.

NOAS mener det må tillegges vekt at flere lengeværende barn nå returneres til en samlet sett vanskeligere situasjon. En vesentlig del av økningen i lengeværende barn-returer i år, sammenlignet med i fjor, er tvangsreturer av afghanske barn. Flere familier er sendt til Kabul, hvor de mangler familie eller nettverk. Noen av barna har syke foreldre, og flere er selv preget av depresjon og psykiske problemer etter flere års usikker livssituasjon i Norge.

800.000 internt fordrevne i Afghanistan
I følge Norsk Flyktninghjelps senter for internt fordrevne i Afghanistan, var det minst 630.000 internt fordrevne flyktninger i landet ved inngangen til 2014. Antallet internt fordrevne økte med 25 prosent i løpet av 2013 og forventes stige til over 750.000 i løpet av 2014 og 2015. Det store flertallet internflyktninger i Afghanistan er i Kabul.

Det er i dag over 800.000 registrerte afghanske flyktninger i Iran. I tillegg kommer flere hundre tusen uregistrerte migranter. Siden 2002 har iranske myndigheter arbeidet for å fremme frivillig retur til Afghanistan. NOAS besøkte Norsk Flyktninghjelps senter for afghanske flyktninger i Iran i oktober. Flyktninghjelpen samarbeider med UNHCR og IOM, den internasjonale organisasjonen for migrasjon, om returer av uregistrerte afghanske flyktninger fra en svært rettighetsfattig tilværelse i Iran til internflukt i Kabul. Oppsummeringen fra dette arbeidet var entydig: Det er svært få eksempler på vellykkede returer og reetableringer for familier i internflukt i Kabul.

Få vellykkede returer
Like fullt er det denne situasjonen norske myndigheter velger å returnere lengeværende afghanske barn til. Ett eksempel er en familie som ble returnert til Kabul mandag 10. november. Familien hadde bodd i Norge i 4 år og 2 måneder. Barna på 7 og 11 viser begge tegn på depresjon og psykiske problemer og barnevernet har vært inne med flere avlastningstiltak. Mor er sengeliggende med alvorlige psykiske problemer. Men Utlendingsnemnda antar (stikk i strid med uttalelse fra psykiatrisk sykepleier) at hun vil være i stand til å gi barna adekvat omsorg når far er på arbeid i Afghanistan. Familien er sendt til Kabul hvor de mangler nettverk. Det er ingen tunge innvandringsregulerende hensyn i saken. Foreldrene leverte inn pass i 2012 og har bodd på kjent adresse. NOAS skrev omgjøringsbegjæring i saken for et par uker siden, men fikk samme dag som uttransporteringen fant sted, muntlig beskjed fra UNE om at begjæringen var avslått.

Intensivering rett før regelendring
For NOAS er det vesentlig at utsendinger av lengeværende barn nå intensiveres. Av 75 barn med mer enn tre års opphold som er sendt ut i 2014, ble 32 sendt ut i september.

Les mer her: https://www.noas.no/kraftig-okning-i-utsendelser-av-lengevaerende-barn/ 

Både intensivering av retur og flere returer til vanskeligere situasjoner har kommer etter at regjeringen tiltrådte på grunnlag av en politisk avtale som sier at hensyn til barnets beste i lengeværende barn-saker skal tillegges større vekt enn tidligere. Det er mot dette bakteppet det er viktig å vurdere dagens returpraksis. Det er tilknytningen til Norge og hvilken situasjon barna vil være i ved retur som det skulle tas mer – ikke mindre – hensyn til, ifølge regjeringsavtalen mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF.