Migrasjonspakt EU

EUs nye migrasjon- og asylpakt

EUs forslag til migrasjon- og asylpakt vil føre til fortsatt overbelastning av landene ved Europas yttergrenser, og legger opp til langvarig internering av mennesker på flukt.

Onsdag 23. september la EU-kommisjonen fram forslag til ny migrasjon- og asylpakt. I en felles uttalelse skriver NOAS og 73 andre europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner at pakten ikke vil føre til nødvendig reform av dagens system. Landene ved Europas yttergrenser vil fortsatt bære et uforholdsmessig stort ansvar for behandling av asylsaker.

Forslaget fra EU-kommisjonen er et utgangspunkt for videre politisk forhandling og vil mest sannsynlig bli en fortsatt drakamp mellom landene.

Her er NOAS’ kommentarer til viktige elementer i migrasjons- og asylpakten:

Hurtigprosedyre og internering ved grensen

Landene ved Europas yttergrense vil bli ytterligere belastet med EU-kommisjonens forslag om obligatoriske grenseprosedyrer.

Det foreslås å innføre «pre-entry screening» ved EUs yttergrenser for personer som ankommer EU uten innreisetillatelse, som også vil gjelde personer som søker beskyttelse. Screeningen skal gjennomføres innen fem dager etter ankomst, og inkludere identifisering, helse- og sikkerhetssjekk og registrering av fingeravtrykk i Eurodac-databasen. Det er positivt at det skal gjennomføres uavhengig overvåkning av screeningen for å sikre grunnleggende rettigheter.

Etter screeningen, vil asylsøkere som kommer fra land med lav innvilgelsesprosent bli behandlet i en grenseprosedyre. Andre saker vil vanligvis behandles i normalprosedyre. Målet med grenseprosedyren er at asylsøknader skal behandles uten at det gis mulighet til å reise inn i EU. Enslige mindreårige og familier med barn under 12 år skal ikke behandles i grenseprosedyren. I grenseprosedyren skal asylsaker behandles så raskt som mulig og senest innen 12 uker, inkludert én klageomgang.

Asylsøkere kan interneres mens grenseprosedyren foregår, og asylsøkere som får avslag vil fortsatt kunne holdes internert i påvente av retur.

Det er svært kritikkverdig at det legges opp til langvarig internering, og at prinsippet om at internering kun skal brukes som en siste utvei fjernes. Det er særlig viktig at barn ikke interneres.

Manglende ansvarsfordeling

Sammenlignet med dagens Dublin-avtale, er det noen positive endringer i forslag til kriterier som avgjør hvilket land som er ansvarlig for å behandle en asylsøknad. Det foreslås å inkludere søsken i definisjonen av familie, som betyr at landet hvor et søsken av søkeren befinner seg kan bli ansvarlig for å behandle søknaden. Det er også nytt at landet der en utdanningsinstitusjon har utstedt et vitnemål/kvalifiseringsbevis, kan bli ansvarlig.

Men det første landet asylsøkeren kom til, vil til slutt bli ansvarlig dersom asylsøkeren ikke har familie i et annet europeisk land, eller har fått utstedt oppholdstillatelse/visum eller vitnemål/kvalifiseringsbevis fra et annet land.

«Solidaritetsmekanisme»

EU-kommisjonen foreslår at det innføres en «solidaritetsmekanisme», med ulike muligheter for europeiske land til å bidra til avlastning av land med høye ankomster. I tillegg til å overta ansvaret for behandling av asylsøknader gjennom relokalisering av asylsøkere, foreslås at land kan overta ansvaret for returer av personer som allerede har fått avslag – såkalt «return sponsorship». Dersom returen ikke kan gjennomføres innen 8 måneder, vil personen overføres til landet som har påtatt seg ansvaret for returen – og returarbeidet skal fortsette der. Det åpnes også for andre former for bidrag, eksempelvis kapasitetsbygging.

Landene pålegges imidlertid ikke en forpliktelse til å relokalisere, og det er viktig at «return sponsorship» ikke går på bekostning av relokalisering. Returer må også overvåkes for å sikre grunnleggende menneskerettigheter.