EU ønsker å motvirke en slik uheldig utvikling som også Norge er en medvirker av, gjennom å satse på en harmonisering av asylpolitikken og bedre samarbeid mellom EU-landene. Selv om europeiske land er forpliktet av samme konvensjoner og direktiver, er asylpraksisen fortsatt veldig sprikende.  Og Norge er ikke nødvendigvis blant de mest liberale. I 2009 fikk 77% av irakiske asylsøkere bli i Tyskland, mot 19% i Norge. Samme år fikk 82% av afghanske asylsøkere bli i Frankrike, mot 50% i Norge. Av de somaliske asylsøkerne fikk 96% bli i Finland, men kun 7% fikk bli i Spania. I Hellas er innvilgelsesprosenten for alle grupper samlet mindre enn 1%. Forskjellene er ekstremt store også når det gjelder mottaksforholdene.

Europeisk indre solidaritet
I tillegg til behovet for harmonisering er også spørsmålet om solidaritet satt på dagsorden. Solidaritet er et gjensidig prinsipp som innebærer en vilje til å yte støtte til andre land, men også en villighet til å motta støtte fra andre medlemsland. Meningen er å avlaste europeiske land som mottar en uforholdsmessig andel av asylsøkere.

Finansiell støtte 
I situasjoner der en medlemsstats kapasitet til å håndtere asylankomster er begrenset på grunn av dens økonomiske situasjon (et eksempel er Hellas’ utsatthet på grunn av finanskrisen), kan finansiell støtte være en mulig løsning. EU har allerede etablert flere solidaritetsfond[iii], men erfaringer viser at resursene som er avsatt til disse fondene ikke står i forhold til behovet.

Fysisk støtte

Malta er et slikt land. Og det er nettopp den lille øystaten som har vært den største pådriveren for denne formen for solidaritet. Under det franske presidentskapet i 2008 ble det etablert et pilot-prosjekt for relokalisering av flyktninger fra Malta. Over 100 flyktninger ble slik tatt hånd om av andre europeiske land.

Kapasitetsbygging
For å effektivisere kapasitetsbyggingen i land som opplever stor press på sine asylsystemer og for å bidra til utveksling av erfaringer, har EU etablert et støttekontor (European Asylum Support Office -EASO) med base i Malta. Støttekontoret forventes å være operativt fra midten av 2011. I tillegg til teknisk og faglig assistanse til land som trenger det, vil EASO bidra med utveksling av ”best practices”. Norge ønsker en tilknytting til EASO, og alt tyder på at EU vil legge til rette for at de ønskede norske asylekspertene skal kunne bidra i dette arbeidet. Det er knyttet store forventninger til dette kontoret, og tiden vil vise om de kan innfri. Meningen er også at EASO skal bidra med gjennomføring av solidaritetsmekanismer som måtte komme på plass, men solidaritetspolitikken er fortsatt på idéstadiet og mye diskusjon gjenstår før man blir enige om hensiktsmessige måter å fordele ansvaret på. 

Det er viktig å forhindre at solidaritet mellom europeiske land ikke går på bekostning av solidaritet med flyktningene. Det har nemlig vist seg å være lettere å få bistand for å styrke grensekontrollen enn å håndtere asylankomstene. Dette gjenspeiles også i Norges politikk. Av de fire fondene i EU opererer med, støtter Norge kun yttergrensefondet. Der bidrar norske myndigheter med 329 millioner kroner. Dette er dobbelt så høyt som snittet for resten av medlemslandene i EU, regnet i forhold til landenes innbyggertall.[v] Det brukes ellers enorme ressurser på kontroll av EUs grenser, og rundt 400 000 personer er involvert.

Norge må ta sin del av ansvaret
Prosessen med å avgi en del av sin suverenitet til fordel for fellesløsninger på asylfeltet har bidratt til en mer normbasert asylpolitikk i Europa. Samtidig må ikke fokuset på grensekontroll medføre at enkelte land utnytter EUs støtte til å videreføre sin tidligere uakseptable politikk. Solidaritetspolitikken må kombineres med politisk press slik at asylsøkernes rettigheter ikke avhenger av tilfeldigheter, som hvilket land i Europa som får ansvaret for å behandle deres søknad.