Asylsøkere får ikke selv velge hvilket europeisk land de vil søke om beskyttelse. 

 

 

Av generalsekretær Morten Tjessem og avdelingsleder Sylo Taraku, Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS).

 

For kort tid siden ble en tsjetsjensk kvinnelig asylsøker med sju barn overført fra Norge til Frankrike. I Paris fikk de verken mat eller tak over hodet før etter flere dager. Sjubarnsmoren søkte beskyttelse i Norge, hvor hun har en bror. Men fordi hun på veien hit landet i Paris, kunne norske myndigheter legge ansvaret for hennes og barnas asylsøknad på Frankrike. Dette er et eksempel på hvordan Dublin-forordningen blir brukt for å avgjøre hvilket europeisk land som har ansvaret for å behandle en asylsøknad. Dette ansvaret går kort fortalt til det europeiske landet der asylsøkeren først ankom, eventuelt fikk utstedt et Schengen-visum, ble tatt for ulovlig grensepassering, eller har nære familiemedlemmer. Denne tsjetsjenske kvinnens bror i Norge var dessverre ikke ”et nært familiemedlem” i henhold til Dublin-forordningen.

 

Hensikten med dette regelverket er å hindre et en asylsøknad behandles i flere land, og unngå situasjoner hvor ingen land vil påta seg ansvar for å behandle en asylsøknad. Et premiss er at asylsøknader skal behandles tilnærmet likt, uansett hvor de behandles.

 

Etter fire års erfaring er det ganske klart at Dublin-forordningen ikke har fungert som forutsatt. Den har så langt ikke medført en harmonisering av asylpolitikken i Europa. Asylpraksis i de ulike landene er fortsatt svært forskjellig. For eksempel har over 80 prosent av irakiske asylsøkere i Sverige i 2007 fått asyl, mot null i Slovenia. Også mottaksforholdene er vidt forskjellige. Derfor har asylsøkere fortsatt gode grunner til å foretrekke å søke asyl i enkelte land framfor andre. Forordningen er dermed ikke kostnadseffektiv, det brukes store ressurser på å overføre asylsøkere fra land der de ønsker å søke asyl til andre land, som Dublin-forordningen identifiserer som ansvarlig.

 

I Norge blir ca. 20 % av asylsøknadene behandlet etter Dublin-prosedyren. Inntil nylig kunne asylsøkere med søsken i Norge i få saken realitetsbehandlet her i landet. Forordningen ble heller ikke anvendt overfor enslige mindreårige. I tillegg iverksatte ikke Norge Dublin-overføringer til Hellas. Alt dette ble det imidlertid slutt på som følge av regjeringens asyl-innstramninger.

 

Disse innstramningene kommer på et svært uheldig tidspunkt ettersom EU har igangsatt en prosess for å reformere systemet. EU-paralmentet mener at mangelen på en felles europeisk asylpraksis gjør Dublin-systemet urettferdig både overfor asylsøkere og enkelte land. Med sine anbefalinger ønsker de å trekke systemet i stikk motsatt retning av det de restriktive norske tiltakene gjør: Enslige mindreårige skal ikke omfattes av forordningen, familiebegrepet bør utvides, og ingen asylsøkere skal sendes til land som ikke respekterer Flyktningkonvensjonen.

 

Som et ledd i evalueringsprosessen inviterte Europaparlamentet tidligere i år NOAS og Den norske Helsingforskomiteen til å presentere undersøkelsesrapporten ”Et uverdig sjansespill om asyl i Europa”. I denne slås det fast at forutsetningene for Dublin-forordningen ikke er tilstede når medlemsland som Hellas ikke ivaretar asylsøkeres rettigheter. Av over 20 000 asylsøkere i 2007 fikk kun åtte beskyttelse. Ca. 750 fikk mottaksplass, resten ble overlatt til seg selv, inkludert barnefamilier og enslige mindreårige. I tillegg forekom utstrakt bruk av varetektsfengsling, vold mot asylsøkere, samt deportasjoner uten at asylsøknad var blitt vurdert.  

 

På grunn av denne informasjonen valgte klageorganet Utlendingsnemnda (UNE) å stoppe returer til Hellas. Problemet var at Norge ble stående ganske alene om en slik praksis, til tross for at også UNHCR støttet å stoppe overføringene.

 

Denne mangelen på en koordinert reaksjon mot land som ikke overholder sine forpliktelser er et av systemets store mangler. I stedet for å dele på ansvaret, er europeiske land mer opptatt av å ikke framstå som attraktive for asylsøkere. Den norske regjeringens reversering av UNEs returstopp, gjennom en instruks til UDI, må ses i lys i av dette. På denne måten blir Dublin-forordningen brukt til å skyve ansvaret over på mindre ressurssterke land som Hellas, som ikke har vist verken evne eller vilje til å ta imot asylsøkere på en human og rettssikker måte. 

 

UNEs returstopp var ikke påvirket av mulige diplomatiske eller politiske konsekvenser, men kom som følge av en faglig vurdering. UNE anså at Norge vil bryte med egne rettslige forpliktelser hvis Dublin-forordningen benyttes til å overføre asylsøkere til land som ikke  i tilstrekkelig grad ivaretar deres rettigheter. Vi mener dette må være veien å gå. Det felles europeiske asylsystemet bør i større grad baseres på regler, i stedet for å være overlatt til skiftende politiske stemninger i de enkelte land. I tråd med en slik tilnærming vedtok EU-parlamentet i september i år en resolusjon, der de ber EU-kommisjonen om å etablere en bindende mekanisme som kan stoppe overføringer av asylsøkere til land som ikke kan garantere dem en seriøs behandling, og som i tillegg kan iverksette tiltak mot slike land. Videre anbefaler de en mer rettferdig byrdefordeling, slik at mindre ressurssterke land ikke må ta imot en uforholdsmessig stor andel asylsøkerne.

 

Sett fra både et rettslig og humanitært perspektiv mener vi at Dublin-systemet så langt har vært et mislykket prosjekt. Det Europa trenger er en harmonisering av asylforvaltningen, og et system for fordeling av ansvaret for asylsøkere. Dette vil gjøre Dublin-forordningen overflødig. På kort sikt er det viktig at Norge støtter EU-parlamentets forslag til reformering av Dublin-forordningen. Målet må uansett være å få endret en praksis som innebærer at asylsøkere blir overført til land som ifølge FN ikke respekterer Flyktningkonvensjonen, slik tilfellet er med Hellas i dag. Samtidig bør norske myndigheter avstå fra en unødvendig rigid holdning overfor mennesker på flukt. En enslig mor og hennes sju barn bør gis anledning til å søke om asyl i et land hvor de har sine slektninger.

(Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen, 15. desember 2008)