Etter lang tids anstrengelser har den norske regjeringen lykkes i å inngå en returavtale med Etiopia. Returavtaler som dette er i utgangspunktet en nødvendig del av asylsystemet. Asylsøkere som får avslag, skal returnere til hjemlandet. Returnerer de ikke frivillig, er systemet avhengig av muligheten til å bruke tvang. Det er derfor positivt at slike avtaler gjerne inkluderer ordninger for frivillig retur, med økonomisk støtte til reintegrering.

Men i dette tilfellet har norske myndigheter inngått en returavtale med et brutalt diktatur, og de har gjort det for å kunne sende tilbake dissidenter som har flyktet fra det samme diktaturet, ofte etter å ha opplevd regimets herjinger på kroppen. Vi har selv lest noen hundre etiopiske asylsaker og snakket med like mange. Torturhistoriene er mange og grove. Noen har arrene til å bevise redslene de beskriver. Kvinner forteller om massevoldtekter i fengsler og på politistasjoner. Menn forteller om ekstreme nivåer av vold. Noen har krabbet over glasskår. Andre har sett folk bli presset ut i elver med krokodiller.

Etiopia er et illegitimt regime som begår omfattende menneskerettsovergrep mot egen befolkning. Etiopia er slik sett i samme kategori som Libya under Muammar Gaddafi. Libya bombet vi. Etiopia forhandler vi med i den hensikt å få sendt noen uønskede mennesker ut av Norge. Bør grunnleggende etiske perspektiver være uforenlige med asylpolitikken? Er det kurant å forhandle med representanter for et diktatur, samtidig som andre representanter for det samme diktaturet torturerer og voldtar dissidenter i celler på tvers av landet?

Undertegnede har de siste årene tilbrakt mange dager med å være fortørnet over de standardiserte asylavslagene mange etiopiere har fått. Vi har forsøkt å forstå hva i all verden saksbehandlerne i utlendingsforvaltningen tenker, eksempelvis når de avslår en asylsøknad fordi de mener at månedsvis i et etiopisk fengsel er «kortvarig», desto mer når fengslingen har omfattet grov tortur. Vi har forsøkt å forstå hva saksbehandlerne tenker når de mener at de få menneskene som har lykkes i å flykte fra torturcellene, trygt kan reise tilbake. Vi har forsøkt å forstå hvordan saksbehandlerne i sak etter sak kan gi avslag til kvinnelige dissidenter som har blitt voldtatt av politimenn og fangevoktere, uten å erkjenne at dette faktisk er forfølgelse. Men utlendingsforvaltningens vedtak forblir ofte like ugjennomtrengelige i sin papirlogikk, like surrealistiske i sin fremmedhet for de brutale forholdene som kjennetegner dagens Etiopia. Mange av etiopierne har allerede opplevd helvete. UDI og UNE satser asylsøkernes sikkerhet på at djevelen vil være greiere å ha med å gjøre i andre runde.

Et vesentlig moment i denne sammenheng er at Norge generelt ikke har tvangsreturnert asylsøkere til Etiopia på tjue år. Norsk asylpraksis for etiopiere har derfor utviklet seg i et slags vakuum, hvor vedtakene aldri har blitt testet gjennom faktiske utsendelser. Dette har trolig bidratt til en avslagspraksis som simpelthen ikke speiler realitetene på bakken. Det ene vedtaket mer absurd enn det andre har blitt fattet uten at det noen gang har fått konsekvenser for noen. Før nå.

For en del etiopiere vil retur til hjemlandet trolig gå greit. Ikke alle har like sterke asylsaker; ikke alle har like mye å frykte. Men vi mener det også er alvorlig grunn til å frykte at en del vil havne i fengsel og bli utsatt for tortur. Det kan skje med en gang, på flyplassen i Etiopias hovedstad Addis Abeba, men det kan også skje senere, når den norske politieskorten har dratt hjem igjen. Etiopiske myndigheter vet at det vil bli fulgt med. Da er det enklere å arrestere asylsøkerne lokalt, slik at de raskt kan forsvinne i dette enorme landet hvor ingen utenforstående har reell oversikt over alle overgrepene som finner sted.

Et annet moment er at det bedrives en nokså omfattende overvåkning av opposisjonelle etiopiere i Norge, en praksis som har pågått i årevis uten at norske myndigheter har grepet inn, med både trusler og intimidering rettet mot etiopiere i Norge. Støttespillere for det etiopiske diktaturet kan med andre ord gjøre stort sett det de vil i Norge uten konsekvenser. Norske myndigheter er uansett like takknemlige for at det etiopiske diktaturet vil ta de brysomme dissidentene sine tilbake.

Alt etiopierne har bygd opp gjennom mange år i Norge, vil nå bli lagt øde. Verst er det for barna, som mange av dem er født og oppvokst her, og som aldri har kjent noe annet hjemland. Aller verst er det hvis de en dag om ikke så lenge skulle oppleve å se foreldrene fengslet. Den tryggheten de pleide å leve i, vil da synes like fjern, like uoppnåelig som Soria Moria slott.

Jon Ole Martinsen, rådgiver, Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter