Av Kai Eide, styreleder i NOAS

Kronikken ble publisert i Aftenposten 13. januar 2020

Det er blitt så utrolig lett å sparke nedover i samfunnet.

Nav-skandalen er det fremste eksempelet. Den dreier seg ikke «bare» om kollektiv uforstand med hensyn til regelverk og om en slurvete forvaltning. Den stammer også fra politiske holdninger og en jakt på «juksemakere», som nå går ut over rettssikkerheten.

De siste månedene er det kommet frem en rekke saker på utlendingsfeltet som viser hvordan norsk praksis, i en streben etter å være «streng», tar for lett på hensynet til rettssikkerhet.

Urettmessige fengselsstraffer

Saken om Rania, asylsøker fra Syria, er ett eksempel.

I 2012 kom hun til Norge med en annen kvinnes pass. Hun erkjente forholdet raskt, men ble likevel dømt til 45 dagers fengsel. To år senere fastslo Høyesterett at norsk praksis med å straffe flyktninger som kom til Norge med falske dokumenter og ikke «straks» opplyste om det, var i strid med Flyktningekonvensjonen. Riksadvokaten endret retningslinjene fra «straks» til «uten ugrunnet opphold».

Det var en viktig endring. Men Riksadvokaten ba ikke om at saker der mennesker allerede urettmessig hadde sonet, skulle rettes opp. Jurister som har arbeidet med slike saker, mener at omfanget av urettmessige fengselsstraffer kan være like omfattende som i Nav-skandalen, og at Høyesteretts tolkning fortsatt ikke alltid respekteres av politi og påtalemyndighet.

Det er alvorlig. De som urettmessig er straffet, blir sittende med en dom på sitt rulleblad når de skal integreres i det norske samfunnet.

Ser på egen praksis?

Aftenpostens oppslag om Mahsa fra Iran, utvist fra Norge for to år, førte til retrett fra UDI og omgjøring av vedtaket. Mahsa hadde opprettet et enkeltmannsforetak som tannlege og dermed begått en «grov overtredelse» av utlendingsloven. Hun og hennes norske mann har en seks måneder gammel datter, som Mahsa kunne holde kontakt med «via internett».

Når UDI trakk utvisningen tilbake, må man gå ut fra at UDI forsto at den var i strid med Barnekonvensjonen og hensynet til barnets beste.

Men hvor mange lignende saker finnes det, hvor mediene ikke har grepet inn og UDI kunne gjennomføre utvisningen uforstyrret?

Leder omgjøringen i Mahsa-saken til at forvaltningen ser på egen praksis?

Eller vil alt være som før inntil mediene igjen melder sin interesse?

De statsløse

Gunnar Stålsett skapte stor oppmerksomhet om de «ureturnerbare».

Et mini-kompromiss mellom KrF og Frp har ført til en løsning for kanskje et 30-tall personer. Men regjeringen har ikke tatt tak i den mest utsatte gruppen ureturnerbare, nemlig de statsløse.

Norge har undertegnet FN-konvensjonen om statsløses stilling fra 1954. Konvensjonens formål var å gi statsløse som ikke er flyktninger, en status og rettigheter. Ulike regjeringer har ikke gjort noe for å følge den opp, og domstolene behandler denne FN-konvensjonen som om den ikke påfører oss noen forpliktelser.

Her befinner vi oss på kant med tre FN-konvensjoner i den praksis som følges, og i den vekt de tillegges. Rettssikkerhet betyr også å respektere internasjonale konvensjoner og avtaler vi har sluttet oss til.

Nå ønsker Norge seg inn i FNs sikkerhetsråd. Det understrekes hvor viktig FN er. Da bør regjeringen, i en tid preget av vaklende støtte til internasjonal rett, sikre at vi selv har troverdighet og respekterer vedtatte konvensjoner.

Det er på tide med en opprydding.