Mener man at brutale knivdrap inngår som en naturlig del av andre kulturer, spør Morten Tjessem, generalsekretær i NOAS.
Det er de meningsløse tragediene som får sette dagsorden for en debatt som dermed alltid domineres av den siste tragedien. Både diagnosen og botemidlene velges i noe som ligner affekt. Det er problemer i integreringen, men å oppsummere den som mislykket er ikke bare så generelt og upresist at det legger mer tåke over problemene enn det skaper klarhet – det skaper også et misvisende og nedsettende bilde av minoritetene.

Debatten har vært snar til å finne integreringspolitikken skyldig i drapene i Moss, uten annet bevis enn at de antatte gjerningsmennene var av utenlandsk opprinnelse. Man sporer heller ingen frykt for at denne typen skandalisering av innvandrere og flyktninger faktisk gjør noe med det klimaet hvor integreringen skal finne sted. Men hva eksakt betyr det når man gir integreringspolitikken ansvaret for disse handlingene? Mener man at brutale knivdrap inngår som en naturlig del av andre kulturer, noe det norske samfunnet må tvinge folk av med gjennom intensiv skolering? Hvilke norske lover og normer er det som vil få knivdrap til å fremstå i et vesensforskjellig lys fra det generelle synet på knivdrap i alle verdens kulturer som meningsløst og barbarisk?

Vi er alle enige om at kriminelle handlinger skal straffes, og at de skal straffes i samsvar med alvoret i forbrytelsen. Men det er nettopp i straffeutmålingen samfunnet skal ta igjen med gjerningsmennene – ikke i integreringspolitikken.

Som en innfallsvinkel til en diskusjon om integrering, er drapene dårlig egnet. I den daglige virkeligheten er det ikke drapene som dominerer. Det er diskrimineringen på arbeidsmarkedet, på boligmarkedet og på gata. Det er misforholdet mellom alle dem som krever at innvandrere skal lære seg norsk og alle dem som ikke gir jobb til innvandrerne, når de faktisk har lært seg norsk. Det er den forsvarsløsheten som møter enslige mindreårige asylsøkere. Og det er hjelpeløsheten og isolasjonen til unge jenter og gutter som utsettes for tvang fra sine familier. Vi er alle enige om at det er et behov for tiltak for å hjelpe dem det er snakk om. Vi trenger både et apparat som kan mekle og et apparat som kan gi gi effektiv beskyttelse og hjelp til økonomisk selvstendighet for de unge som må forlate sine familier.

Det er likevel forskjell på å reagere og på simpelthen å avreagere. Det er det siste flere politikere den senere tiden ser ut til å ha brukt integrerinsgdebatten til. Samtidig som man ønsker å hjelpe unge gutter og jenter til å unngå tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, har man ingenting imot at de samme guttene og jentene, dersom faren deres skulle gjøre noe kriminelt, må finne seg i å se ham landsforvist simpelthen fordi de har en utenlandsk far. Samtidig som man ønsker sterkere integegrering, rokker man ved statsborgerskapets ukrenkelighet, som for å forsikre innvandrere om at så lenge de ikke er født her, vil de aldri riktig bli en del av samfunnet. Samtidig som man ønsker at alle skal stå fritt til å gifte seg med den man vil, ønsker man å forby ekteskap mellom fettere og kusiner. Samtidig som man oppretter rådgivningstjenester som kan hjelpe de unge, innfører man ubetinget offentlig påtale for tvangsekteskap, slik at de unge vil kvie seg ytterligere for å henvende seg til det offentlige for hjelp. Det ønsket en jente eller gutt kan ha om å unnslippe et tvangsekteskap, opphever ikke nødvendigvis kjærligheten til foreldrene, eller i det minste ønsket om at ikke noe galt skal skje med dem. Dersom man skal unngå denne typen dobbelthet i integreringspolitikken, må vi sette dem det gjelder i sentrum – ikke vår egen harme.