Norske flyktningmyndigheters kritiske holdning til søknader om familiegjenforening for enslige mindreårige synes i noen saker å være overdrevet. En vurdering av om det foreligger «sterke menneskelige hensyn», som er kravet for at familiegjenforening skal innvilges, fortoner seg ofte underlig i sammenheng med de aldersgrupper det her er snakk om. Vurderinger av barnas behovssituasjon medfører for ofte at barna ikke blir gjenforent med sine foreldre.
I et oppslag på UDIs hjemmeside 26.10.1999 redegjør UDI for behandlingen av familiegjenforeningssaker knyttet til enslige mindreårige. Det er flere ting i UDIs artikkel som vi finner det ønskelig å kommentere. (Alle sitater er, når ikke annet er oppgitt, hentet fra denne artikkelen.)

«Det er et velkjent problem i flere europeiske land at noen foreldre misbruker sine barn ved å sende dem til Vesten for senere selv å kunne komme etter gjennom familiegjenforening.»

Å uttale at foreldrene dermed misbruker sine barn må sies å være en svært begrensende fremstilling av de vurderinger foreldre foretar og av hvilke intensjoner de har med å sende sine barn til vestlige land. Om en slik beslutning innebærer et ønske om sikkerhet fra forfølgelse, eller om det foreligger primært økonomiske motiv, må naturligvis være en del av vurderingen av en asylsak, men rimeliggjør ikke fremstillingen av de vanskelige valgene mange foreldre føler seg tvunget til å ta som at de misbruker barna. Tvert om kan man anta at intensjonen for de fleste foreldre nettopp er at de skal kunne ta seg bedre av sine barn. At dette må foregå i to trinn, hvor barna først reiser av gårde på egen hånd, for at familien i neste omgang kan komme etter, må man regne med oppfattes som smertefullt både for foreldrene og for barna, og burde aldeles ikke betraktes som et tegn på at foreldrene ikke ønsker sine barns beste. Det er således ikke foreldrene som skaffer seg et ankerfeste i vestlige land, slik det formuleres i UDIs artikkel – de skaffer familien et bedre tilholdssted på kanskje det eneste viset de har anledning til. At noe annet i visse saker kan være tilfelle, synes ikke å rimeliggjøre den store plassen dette hensynet har fått i UDIs praksis.

Enslige mindreårige er et særskilt vanskelig område innen familiegjenforeningspolitikken. Det er snakk om barn som befinner seg i en svært sårbar situasjon, og norske flyktningmyndigheter må naturligvis være oppmerksomme på faren for eventuell utnyttelse fra voksne personer og må forsøke å beskytte barna mot dette. Ikke alle barn ønsker familiegjenforening. Noen føler seg antagelig presset av sine foreldre, eller av andre voksne omsorgspersoner, til å søke. Spørsmålet blir hvor mange barn man med rimelighet kan plassere i denne kategorien.

Er norske myndigheter i overensstemmelse med Flyktningkonvensjonen?

Når UDI skriver at få av de mindreårige oppfyller Flyktningkonvensjonens krav til asyl, er dette bare delvis i overensstemmelse med våre erfaringer. NOAS har de senere årene med beklagelse registrert at norske styresmakter har beveget seg unna en presis håndhevelse av de prinsipper som er nedfelt i Flyktningkonvensjonen. Vi har en generell skepsis til den praksis som har blitt utviklet av norske myndigheter, som tolker den definisjonen som gis av «flyktning» i Flyktningkonvensjonen svært strengt.

Man kan naturligvis ikke regne med at mange barn skal få asyl på grunn av politisk aktivitet, men også andre kriterier, som medlemskap i etnisk gruppe, i sosial gruppe (f. eks. familie), gir grunnlag for beskyttelse etter konvensjonen – alder har i så tilfelle ingenting med saken å gjøre. Ikke minst ut fra kriteriet om medlemskap i en etnisk gruppe er det ikke utenkelig at flere barn skulle ha blitt innvilget asyl (både serbere fra Øst-Slavonia og kosovoalbanere kunne ha kommet inn under Flyktningkonvensjonen).

Sterke menneskelige hensyn

«For barn mellom 12 og 15 år foretas det en konkret vurdering av barnets omsorgssituasjon i Norge, og dersom situasjonen tilsier det, kan gjenforening innvilges. For barn over 15 år vurderes de samme forholdene, men gjenforening innvilges kun unntaksvis.»

Det som kreves for innvilgelse er «sterke menneskelige hensyn». Mye i norsk flyktningpolitikk avgjøres av hva som legges i disse ordene. Men er dette i virkeligheten vanskelig når det gjelder mindreårige?

En rapport som er utarbeidet med utgangspunkt i arbeidet med enslige mindreårige flyktninger i Oslo (av Karin Harsløf Hjelde og Elin Stenrud) påpeker at vanskeligheter med å få innvilget søknader om familiegjenforening «synes å være det viktigste integrerings-hemmende element i de unges liv». «Når man mangler mor mangler man alt!» Det synes å være en kollisjon her mellom erfaringene til de som arbeider med barna i kommunene og vurderinger foretatt av UDI i en del tilfeller. Man kan også spørre seg om det er naturlig å trekke grensen mellom de som har en mer eller mindre automatisk rett til familiegjenforening og de som skal vurderes individuelt allerede ved 12 års alder.

Somaliere – unntatt fra Barnekonvensjonen?

For enslige mindreårige fra Somalia har det knapt blitt fattet positive vedtak på søknader om familiegjenforening de siste årene. Siden artikkel 7 av Barnekonvensjonen omtaler barnets rett til omsorg fra foreldrene, må dette oppfattes som svært betenkelig. Dertil sier artikkel 10 at søknader om familiegjenforening skal behandles på en positiv, rask og human måte. Vi viser til tallmateriale fra Forum for Barnekonvensjonen (Supplerende rapport til FNs komité for barnets rettigheter, 1999):

«11 [somaliske] barn som er i aldersgruppen 11 til 16 år har ventet gjennomsnittlig i 15 måneder på å få svar fra UDI. Slik vi ser det kan dette ikke anses å være i tråd med konvensjonen som oppfordrer til en «rask behandling. Vi stiller også spørsmål ved om somaliske barn blir forskjellsbehandlet i behandlingen av søknaden da det ikke er gitt noen positive vedtak for denne gruppen siden 1996.»

Det at det er foreldrene selv som har sendt barna til Norge, burde ikke brukes mot barnets rett til omsorg fra foreldrene. Det må insisteres på foreldrenes rett til å beskytte sine barn, også ved å ta barna ut av et krigsherjet område eller en annen livstruende situasjon og sende dem til et trygt asylland. I den grad et slikt tiltak blir langvarig, for eksempel ved lengre tids krig, som i Somalia, vil en gjenforening med foreldrene i asyllandet ofte være den naturlig løsningen, med tanke på barnas beste.

Mor er ikke mor – og barn er voksne

Både hva gjelder asylsaker og søknader om familiegjenforening er det vår erfaring at barn i for liten grad behandles som barn. Ikke minst stiller norske myndigheter ofte de samme kravene til presisjon til barn som de gjør til voksne.

Når var det egentlig moren og de to barna bodde i Mogadishu (hovedstaden i Somalia)? Og når i Nazaret (by i Etiopia)? Både moren, som befinner seg i Somalia, og barna, som er 9 og 13 år gamle og befinner seg i Norge, nevner Mogadishu og Nazaret i avhørene, men gir avvikende opplysninger om årstallene. Norske myndigheter avgjorde at barnas mor ikke var deres mor på grunn av disse «motstridende» opplysningene. (Eksempel hentet fra Supplerende rapport til FNs komité for barnets rettigheter.)

Siktemålet er åpenbart å unngå misbruk av ordningen med familiegjenforening, men det analytiske instrumentet er sløvt. Det tas ingen høyde for den menneskelige faktor, for det alminnelige forhold at barn ikke alltid er i stand til å uttale seg med samme nøyaktighet som voksne.

Det er beklagelig at myndighetene har hatt så liten tillit til søknader om familiegjenforening fremsatt av somaliere. Et prøveprosjekt med DNA-testing, for å kunne fastslå slektskapsforhold, vil forhåpentlig endre denne situasjonen. NOAS har forholdt seg avventende til dette prøveprosjektet, med et håp om at det vil gjøre det enklere for somaliere å få innvilget familiegjenforening, men også med en forståelse av at det på lengre sikt ikke burde være en særordning for somaliere. Hvis DNA-testing er et verktøy for å kartlegge slektskap burde man teste i alle tilfeller hvor det er berettiget tvil i stedet for kun én gruppe.

«Tilstrekkelig ivaretatt»

En annen avslagsgrunn, som ikke vil påvirkes av dette tiltaket, er at norske myndigheter mener omsorgssituasjonen fremstår som tilfredsstillende, for eksempel hvis barnet er plassert hos slektninger eller hos en fosterfamilie i Norge; dette til tross for at barnekonvensjonens artikkel 10 fastslår retten til omsorg fra foreldrene. Hvor er det så meningen at barnet skal bo for at det skal fylle vilkårene for familiegjenforening, hvis slektninger og fosterfamilie kan medføre avslag?

Siden norsk lov krever «sterke menneskelige hensyn», er det å forvente at forvaltningen i en del tilfeller vurderer det til at barnets omsorg er tilstrekkelig ivaretatt av andre, nære slektninger i Norge eller av fosterfamilie. Derimot er det vanskelig å se at dette er i tråd med Barnekonvensjonens intensjoner. Og burde rettesnoren for norsk familiepolitikk være at barn har det godt nok med sine onkler og tanter? Er godt nok og tilstrekkelig ivaretatt ord som burde ha en naturlig plass i en vurdering av barns omsorg?

Barn har rett til omsorg fra sine foreldre

Det er åpenbart at norske myndigheter i flere saker må foreta svært komplekse vurderinger. Allikevel er det grunn til å mene at det noe ofte konkluderes med at gjenforening med foreldrene ikke vil være av en slik avgjørende betydning for barnas situasjon at man kan gi en innvilgelse. Fraværende er også en idé om foreldrenes rett til å være sammen med sine barn.

Det finnes en sterk vilje i UDI til å legge om prosedyrene i forhold til barn på flere punkter. NOAS har tilbudt å ta del i den prosessen, hvis det er ønsket.

Hovedprinsippet, slik det er nedfelt i Barnekonvensjonen, er at barn har en naturlig rett til å være sammen med sine foreldre, en rett som kun unntaksvis burde tilsidesettes av andre hensyn. NOAS ønsker å minne om det ansvaret som i så henseende tilfaller norske myndigheter, som på et sjenerøst vis må håndheve denne retten på barnas vegne.

Nye rutiner må utvikles på alle stadier av asylprosessen for å gi barn særskilt omsorg og beskyttelse.

Man må ha en grunnleggende tillit til barns ord og fortellinger.

Barnets fortelling må aldri brukes imot barnet selv. Man må aldri konfrontere barnet med hva det selv har sagt eller med hva foreldrene har sagt.

I familiegjenforeningspolitikken må barnets rett til foreldrenes omsorg i alle saker hvor ikke særskilte forhold foreligger tillegges avgjørende vekt.