Tvangsreturer av avslåtte asylsøkere til Somalia markerer langt på vei et epokeskifte i norsk asylpolitikk.
Det har tidligere ikke vært vanlig at Norge returnerer asylsøkere til aktive konfliktområder, hvor norske myndigheter åpenbart er innforstått med at man utsetter mennesker for en klar risiko. Behandlingen av somalierne innebærer et alvorlig brudd med de prinsipper norsk asylpolitikk normalt har vært basert på og med de nøkterne og ansvarlige idealer som fremmes av FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR). I korttekst: Et av verdens tryggeste og rikeste land tvangsreturnerer mennesker tilbake til et av verdens farligste og fattigste.

I løpet av borgerkrigens og uroens 14 år har over en halv million mennesker mistet livet av kamphandlinger eller av sult forårsaket av kaoset og de massive flyktningstrømmene. På det meste har over to millioner mennesker vært internflyktninger, og i tillegg har flere hundre tusen søkt tilflukt i nærområdene. For å forstå omfanget av den katastrofen som har rammet Somalias befolkning, må man også vite at den kun teller åtte millioner mennesker. De svakere klanene har vært hardest rammet, og hele familier har i mange tilfeller blitt utryddet i mer eller mindre målrettede kampanjer fra dominerende klaner.

UNHCR motsetter seg enhver ufrivillig retur til området sør for byen Galkayo og anser at asylsøkere herfra har krav på internasjonal beskyttelse. Årsaken er den grunnleggende ustabiliteten, fraværet av en sentral statsmakt og organisert politi og rettsvesen, konfliktene som stadig bølger over landet og den ekstreme lovløsheten, med en epidemi av drap, kidnappinger og voldtekt.

Frem til september 2004 fikk i prinsippet alle somaliske asylsøkere fra de sørlige områdene opphold i Norge. Sommeren 2004 uttrykte Kommunal- og regionaldepartementet gjennom media sin bekymring for de høye ankomstene av somaliere og varslet at man ville se på praksis. Deretter pågikk det trolig en tautrekking mellom UDI og Kommunaldepartementet, som endte med at kommunalminister Erna Solberg instruerte UDI til å stanse behandlingen av asylsøknader fra somaliere. Det var ingenting på bakken i Somalia som tilsa en innstramning. Tvert om: En rådgiver i UDI uttalte overfor NOAS at dersom det i det hele tatt hadde vært en endring, var det snakk om en liten forverring. Etter at UDI gjenopptok behandlingen av asylsøknadene i januar 2004, har mer enn 30 prosent av dem som kommer fra sør fått avslag − i hvert tilfelle i strid med anbefalingene fra UNHCR.

Behandlingsstansen og innstramningen ble ledsaget av en svært forledende retorikk. Erna Solberg uttalte i en pressemelding at ”Mykje tyder på at ei større tilstrøyming frå Somalia ikkje berre er eit uttrykk for situasjonen i landet, men også regulær migrasjon.” De langt fleste asylsøkerne kommer fra Sør-Somalia. Man lot seg åpenbart ikke affektere av at UNHCR definerer alle herfra som beskyttelsestrengende.

Man kan naturligvis ikke utelukke at noen også har humanitære grunner for å flykte. Somalia er et av verdens aller fattigste land. Nesten halvparten av befolkningen lever i ekstrem fattigdom (på mindre enn 1 dollar dagen), og nesten hvert fjerde barn dør før fylte fem år. Humanitære grunner kan med andre ord bety foreldrenes ønske om at deres barn skal leve forbi femårsdagen. Å omtale dette som ”regulær migrasjon”, er lite dekkende.

Problemet er at retorikken uansett ikke stemmer overens med hva slags saker man faktisk har begynt å avslå. De fleste som nå får avslag, har åpenbart ikke kommet som migranter. Avslagene omfatter, for bare å gi to eksempler, en mann hvor både hans far, bror og onkel ble drept i Mogadishu, som han nå skal returneres til, og en annen mann som tidligere i konflikten har mistet både sin første kone og deres to barn, og som flyktet da han ble redd for sikkerheten til sin nye familie.

Da UDI skulle foreta en faktasøkende reise vinteren 2004, kom de aldri lenger enn til Kenya, fordi det ville være for farlig å reise inn i Sør-Somalia. Et tilleggsproblem for returnerte somaliere er nettopp at fordi de kommer fra Vesten, vil man anta at de har penger. De er derfor åpenbare mål i et samfunn hvor mange lever av utpresning og ran. I flere asylsaker har Utlendingsnemnda på oppsiktsvekkende vis brukt dette imot asylsøkerne. De har ment at returnerte asylsøkere vil ”ha tilgang på visse ressurser” og slik ha ”større muligheter enn mange andre i Mogadishu til å sørge for … tilstrekkelig beskyttelse, både i forbindelse med selve returen og senere.” Det er svært uklart hva nemnda her tenker seg – at man kan forsøke å bestikke potensielle overgripere, betale for væpnet vakthold, eller annet. Med andre ord: Nemnda innrømmer risikoen, men mener at å forsøke å kjøpe seg trygghet er et akseptabelt alternativ til å innvilge internasjonal beskyttelse. Slike avslag er et angrep på selve ideen om internasjonal flyktningbeskyttelse.

Avslagene medførte et nytt problem for norske myndigheter. Ettersom det ikke var mulig å effektuere vedtakene, ble somalierne bare gående her. Forsøkene på å presse dem ut gjennom sosial nød virket heller ikke. Enkelte andre land, blant annet Danmark og Nederland, har klart å returnere noen, og enkelte av disse har blitt drept etter retur. Hva som skjer med de fleste, vet man simpelthen ikke. Nå har også det norske politiet lykkes i å finne en effektueringsmetode som er trygg – for dem selv. Somalierne skal eskorteres av politibetjenter til Nairobi i Kenya. Et flyselskap har godtatt å ta somalierne om bord uten politieskorte. Dermed slipper politiet å bli med til Mogadishu eller andre steder i Somalia.

Det må stå dårlig til med Norge når man finner det nødvendig å spore opp en bakvei for å sende mennesker inn i helvete. Selv om UDI og UNE bærer det formelle ansvaret, må man til sist også sette et spørsmålstegn ved om politibetjentene som gjennomfører uttransporteringene ikke har et selvstendig ansvar. Innenfor et moderne og profesjonalisert system er det alltid lett å oppfatte ansvaret som pulverisert og ikke-personlig. Det finnes imidlertid en grense hvor man ikke lenger kan unnskylde sin deltagelse under henvisning til beslutninger i formelle organer. Når man med åpne øyne returnerer mennesker til et av de farligste steder på jord, risikerer man å ha overtrådt den grensen.

Av de 400 som foreløpig skal uttransporteres, må man regne med at noen vil kunne bli drept. Implisitt er dette et utfall norske myndigheter er villige til å godta. Selv om man bryter FNs anbefalinger, vil norske myndigheter trolig ikke gjøre noe for å sjekke hva som skjer med de returnerte. Det ville også vanskelig la seg gjøre. Sør-Somalia forblir så kaotisk og utilgjengelig for internasjonale observatører, og kommunikasjonsmulighetene så dårlige, at vi heller ikke kan regne med å motta informasjon. Dersom vi likevel blir kjent med at noen har kommet til skade eller blitt drept, vil vi seriøst måtte vurdere mulighetene for å stille norske myndigheter til ansvar.

Raymond Johansen
generalsekretær Flyktninghjelpen

Rune Berglund Steen
fung. generalsekretær NOAS