Statsminister Kjell Magne Bondevik oppsummerer i Dagsavisen 3. august regjeringens asylpolitikk i løpet av året etter valget. Det er en oppsummering som trenger vesentlige tilføyelser.
Det er ingen tvil om at kommunalminister Erna Solberg og UDI har gjort en betydelig jobb for å rydde opp i den krisesituasjonen vi hadde i 2001, blant annet ved å gi grunnløse saker en enklere og raskere behandling. Men denne opprydningen burde også ha gitt rom for en mer human og rettferdig behandling av asylsøkere med reelle asylgrunner.

Det ville være snakk om endringer som KrF tidligere selv har tatt til orde for. På en valgdebatt arrangert av Flyktningerådet og NOAS 15. august 2001 uttalte KrFs nestleder, Einar Steensnæs, at det var behov for en viss liberalisering av norsk asylpolitikk. Denne liberaliseringen skulle vi gjerne ha sett, til gode eksempelvis for torturoffer eller personer som er forfulgt på grunn av kjønn, seksuell legning eller etnisitet, parallelt med tiltakene for å få kontroll over tilstrømningen av grunnløse asylsøkere. Det ville ha skapt en balanse i utviklingen av asylpolitikken. Samtidig som man beskytter asylinstituttet, må man forsikre seg om at man har et asylinstitutt som det er verdt å beskytte.

Sammen med Venstre, ved senere justisminister Odd Einar Dørum, sa KrF også at det var på tide å finne en løsning for de vel 2000 kurderne fra Nord-Irak som hadde levd i uvisse i halvannet år. Ett år senere har situasjonen blitt verre, blant annet ved at kurderne har blitt omfattet av den samme reduksjonen i pengestøtte som først og fremst var et tiltak overfor grunnløse asylsøkere, med ca. 50 kroner dagen til mat, transport, helse og klær. Det finnes ikke noen gruppe som har fått en så slett behandling av norske myndigheter, først i form av de mest summariske vedtakene vi har sett, deretter i form av en uryddig, uforutsigbar og alt annen enn human serie med tiltak rettet mot å drive dem ut av Norge, til et område hvor mange av dem vil være i fare.

Blant de mange asylavslagene vi gjennomgår er det en rekke personer som har vært utsatt for og risikerer grove overgrep, herunder voldtekt og tortur. Dette er blant annet tilfelle hvor UDI og nemnda mener at faren for gjentagelse ikke er stor nok eller at torturen antagelig ikke vil være grov eller langvarig nok. Det er heller ikke uten grunn at så mange nordmenn som kommer i kontakt med asylsøkere reagerer med forskrekkelse på den både omtrentlige og pedantiske behandlingen de kan få. Plikten til å returnere frivillig til hjemlandet er i prinsippet et grunnleggende motkrav overfor asylsøkere med endelig avslag. Men i de tilfellene hvor behandlingen virker alt annet enn rettferdig og presis, vil verken fordømmelsen av asylsøkernes manglende frivillighet eller regjeringens tiltak endre stort på frykten de føler for å reise tilbake.

Blant dem som motsetter seg å returnere, finner man blant annet personer fra Etiopia og Eritrea, som ikke kan returneres tvangsmessig fordi hjemlandet bare vil ta dem imot dersom de kommer frivillig. Flere har nå vært i Norge i 6-7 år, nesten uten rettigheter. Den tidligere regjeringen skulle se på saken – så kom regjeringsskiftet og en langt tøffere linje. Vi vet derimot at deres liv her ikke er så flott at de ville ha opprettholdt det, dersom det ikke hadde vært for deres frykt for å vende tilbake til hjemlandet.

Samtidig innebærer flere av de innskjerpende tiltakene alvorlige innskrenkninger av rettighetene også til asylsøkere med reelle asylgrunner. I dag gis asylsøkere både fra Bosnia og Kroatia den samme summariske behandlingen som grunnløse asylsøkere. Vi sitter på flere saker hvor voldtektsofre og tidligere konsentrasjonsleirfanger avslås av UDI som åpenbart grunnløse. Derved henvises de til å returnere til sine hjemsteder, hvor mange av overgriperne stadig jobber i politiet.

Innskrenkningene av 15-månedersregelen er ikke et eksempel på regjeringens handlekraft så mye som det er en drastisk svekkelse av asylsøkernes rettigheter og et markant steg bort fra omtanken for asylsøkernes situasjon i asylprosessen. Når regelen nå bare gjelder dem som legger frem id-dokumenter, får man det paradoksale resultat at russere, som har id-dokumenter, har rett på et svar fra UDI innen 15-måneder, mens somaliere, som ikke har id-dokumenter fordi de kommer fra et krigsherjet land som i over ti år har manglet et statsapparat som kan utstede id-dokumenter, ikke har det. Med andre ord: fordi de er flyktninger. Konsekvensen er at det per i dag ikke er noen grense for hvor lenge eksempelvis et torturoffer kan gå og vente på svar.

Bondevik-regjeringens første år har handlet mye om kontroll, og lite om asylsøkeres situasjon, til stor forskjell fra den tidligere Bondevik-regjeringen. Vi kan ikke annet enn håpe at vi ett år fra nå vil se en asylpolitikk som har lykkes like godt i sin behandling av reelle asylsøkere som i sin kontroll av de grunnløse.

Morten Tjessem, generalsekretær Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)