Bondevik-regjeringens første år handlet om en nødvendig innsats for å få kontroll med de grunnløse asylsøkerne. Dens andre år har handlet mer om å føye Norge ettertrykkelig inn i den nedadgående spiralen i europeisk asylpolitikk. Norge er i ferd med å krysse en grense.
Det siste året har myndighetene i økende grad rettet de innskjerpende tiltakene mot flyktninger som man godt vet er avhengige av vår beskyttelse. Praksis for somaliske asylsøkere er nettopp strammet inn, i strid med FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) sitt posisjonsdokument av januar 2004, og det er varslet innstramninger overfor tsjetsjenske asylsøkere. Konflikten i Tsjetsjenia forblir en av de mest brutale i vår samtid. Regjeringen viser imidlertid mer initiativ i å skremme tsjetsjenske krigsflyktninger bort fra Norge enn den gjør i å påtale de brutale overgrepene som daglig finner sted i et av våre naboland.

Regjeringen har også besluttet at dem som får opphold av beskyttelsesgrunner eller av humanitære grunner ikke vil få gjenforening med ektefelle og barn med mindre de kan forsørge dem. Regjeringen var freidig nok til å hevde at dette vil bedre integreringsevnen. Det er som å kreve hurtig integrering ved å sette en pistol mot tinningen. Det er ikke mange av oss som kan tenke klart hvis man har en fem år gammel datter som lever fra hånd til munn i en flyktningleir eller et konfliktområde og man hver dag må klamre seg til en bønn om at ingenting skal tilstøte henne mens pappa lærer seg norsk og får jobbsøknader i retur.

I stedet for å finne en reell løsning på en rekke personlige tragedier, har myndighetene kraftig økt presset for å få ureturnerbare etiopiere og eritreere, som har vært i Norge i inntil 10 år, til å forlate Norge. De fratas retten til å arbeide og kastes ut av mottakene. Flere av de sakene NOAS har, omfatter unge etiopiske kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep av politi og militære. Det skulle være lett å forstå at de på det sterkeste motsetter seg å vende tilbake. Nå skal tjuetre år gamle voldtektsofre settes på gaten.

Det mest alvorlige, er likevel forslaget om at man fra 2005 skal ”screene” alle asylsøkere innen 48 timer, for å sortere ut saker som kan avslås raskt. Erfaringene fra Nederland gir grunn til sterk bekymring. Hvis Norge skulle følge Nederlands eksempel, innebærer det en svekkelse av asylsøkeres rettssikkerhet som ikke kan sammenlignes med noe annet i norsk asylhistorie.

Morten Tjessem, generalsekretær Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)