Sosiologiprofessor Tore Lindbekk tar i et innlegg i Aftenposten lørdag 13.9 til orde for tiltak for å begrense antallet flyktninger og andre utlendinger som gis opphold i Norge. Så åpenbar og dilettantisk desinformasjon som Lindbekk leverer i sitt innlegg er uttrykk for en antidemokratisk og antiintellektuell holdning som ikke er en professortittel verdig.
Jeg vil kommentere hans forslag ett for ett:

1. Det finnes i dag rundt 20 millioner flyktninger i verden. I samarbeid med FN velger Norge årlig ut en kvote på 750. Sosiologen plasserer seg godt til høyre for Frp når han foreslår at kvoten må reduseres fordi flyktningene er ”erfaringsmessig lite integrerbare”. Det er korrekt at en del av flyktningene er så traumatisert at det kan ta år før de kan fungere i en normal arbeidssituasjon. Kvoten er imidlertid en del av Norges innsats i det internasjonale flyktningarbeid som koordineres av FN. Norge har alltid vært en støttespiller for FNs humanitære arbeid og det har alltid vært god oppslutning i befolkningen for denne støtten.

2. ”Hovedporten til Norge har vært prinsippet om familiegjenforening”, skriver Lindbekk, og fortsetter med at ”disse inntakene” må begrenses til de aller nærmeste familiemedlemmene. Professoren anbefales å konferere utlendingsforskriften. Det vites ikke hva sosiologiprofessoren selv legger i ”de aller nærmeste familiemedlemmene”, men faktum er at retten til familiegjenforening gjelder ektefelle og barn under 18 år. Slik er det enten det er en nordmann som gifter seg med en kvinne fra Thailand eller en irakisk flyktning som gjenforenes med mann og barn etter at hun er gitt beskyttelse i Norge.

3. Lindbekks forslag om å sende asylsøkere som ikke har identitetspapirer tilbake til ”transittlandet” er ren dilettantisme. For det første tar det ikke høyde for at en del asylsøkere (eksempelvis somaliere) aldri har hatt id-papirer. For det andre forutsetter han at transittlandet uten videre vil være interessert i å ta imot. Skal professoren referere til Dublin-avtalen, anbefales han å sette seg inn i de faktiske kriteriene som der gjelder.

4. Professoren mener at trakassering og mishandling på grunn av kjønn, religion og språk ikke bør bli et grunnlag for asyl. Professoren anbefales å konferere Flyktningkonvensjonens artikkel 1A. Faktum er at både ”rase, religion, nasjonalitet (eks. språk), medlemskap i en spesiell sosial gruppe (eks. kjønn) og politisk oppfatning” har vært grunn for asyl siden Flyktningkonvensjonen ble undertegnet i 1951. Det som har vært skjevt og som derfor har utløst FNs kritikk, er norsk praksis, som lenge har overfokusert på ”politisk oppfatning”.

5. Som et siste punkt kommer Lindbekk med en generell advarsel til våre politikere mot at ”nye kriterier [menneskerettigheter] sniker seg inn i norsk forvaltningspraksis uten reell vurdering fra politiske myndigheters side”. Til dette er å anføre at selv om Lindbekk åpenbart sliter med å orientere seg i grunnleggende prinsipper som vedrører menneskerettigheter generelt og beskyttelse av flyktninger spesielt, er våre folkevalgte langt bedre informert og klart i stand til å se at selv om en afghansk flyktning ikke er ferdig integrert i det øyeblikk hun ankommer landet fra en FN-leir, bør hun likevel bli behandlet som et menneske.

Av Morten Tjessem, generalsekretær NOAS